|
Den sjamanen som var toneangivende
i sin tid og i sitt samfunn, hadde
kanskje et utgangspunkt som misfit, som utstøtt, en som ikke
passet
inn eller som var nærmest ubrukelig for å fylle en rolle i sin tids
samfunn. Ved siden av gaven eller kallet kunne også andre grunner
gjøre at en person ble sjaman.
Vedkommnede kunne bære på fysiske
eller psykiske handicap og dermed være uegnet som jeger, samler, mor,
håndverker, kriger eller jordbruker.
Sjamanarollen
kunne også bli fristedet for den som ikke passet seksuellt inn i
normen, som homser, lesper og transseksuelle.
Gjennom sjamanopplæring kunne det skje at den
vindskjeive eller outsideren i årenes løp ble en innsider, et
fornyende og samlende element i stammen, samfunnet og i kulturen.
Kultur oppstår ikke uten sammenhenger, bakgrunn og forbilder. I
sine samfunn var sjamanen både en kunstner, helbreder og kulturfornyer.
Ved sin agering, ved sine ferdigheter, ved sin væremåte ble han eller hun en forbilde,
en rollemodell, med mange uttrykk å spille på og mange oppgaver å løse. Kanskje ble mangfoldet av uttrykk som sjamanen hadde
til sin rådighet skapt av variasjonen av dropouts som trengte en arena
for den menneskelighet som de hadde bak sin annerledeshet og sine særegenheter?
Jeg hevder ofte at sjamanarketypen
står for holisme, for den personen som har utviklet totaliteten av
menneskelige evner, både sansemessig, intuitivt, logisk og tenkemessig.
Vedkommende er både meditativ og kunstnerisk. Vedkommende er crazy på
en sunn måte og visjonær. Vedkommende har helbredet sitt sår, og kan
helbrede andre. Vedkommende har reist i sin kulturs
paradisforestillinger, inn dit hvor ikke noe mangler, og er en stemme
for harmoni og for det opphøyde. Alt i alt en stemme for det hellige i
den profanes sammenhengen.
Tenk for deg selv tilbake i tiden,
til et samfunn før vårt. Du vokser opp i en sammenhengn med streng
rollefordeling. Grensene var klare. Menn har sine oppgaver, kvinner
sine. Dette skaper nok en nødvendig orden, men har omkostninger.
Omkostningene er de som ikke passer inn som jegere, krigere, mødre,
jordbrukere eller ikke finner seg til rette i de andre yrkene som
samtiden byr på. Også da var det kvinner som ikke ville ha menn, eller
menn som ikke ville ha kvinner. Likevel vil du leve. Du må finneen
annen måte, en annen arena. Hvor kan du da vende deg?
For
slike personer kunne sjamanfunksjonen bli fristed. Her kunne de
utstøtte, ”gale”, vanskapte, drømmere, de skjeive, og skadde skape seg
et rom, der skaden kunne omskapes til kraft.
Det heter
seg at man kan være født til å bli sjaman. Man kan også bli kallet
gjennom drømmer. Eller man kan velge seg dit. Noen ble sikkert også
sjamaner fordi andre veier var blokkerte.
Der utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt orginalest, er et Ibsen-sitat.
Her
var et plass for de som vente sin samtid totalt ryggen. Heyoka er
navnet på en slik totalt omsnudd sjaman fra det indianske Nord-Amerika.
Farvel,
sa vedkommende, da han kom. Det er kaldt her, sa vedkommende og holdt
hendene i bålet til det luktet svidd kjøtt. Jeg er ikke sulten i det
hele tatt, sa heyoka og langet i seg som om han aldri hadde sett mat.
Jeg elsker deg…pang så kom ørefiken. Du er frisk, fikk den syke høre.
Godmorgen, het det da vedkommende utpå kvelden red avsted, bak frem på hesten.
Ernesto,
han som trommet for meg på min første trommereise, hadde
mapuche-indiansk bakgrunn. På den tiden var han politisk flyktning i
Norge. Han fortalte at deres sjamaner kunne balanserte mellom å være
kvinner eller menn.I blant ble denne tvetydigheten utnyttet maksimalt.
Det kunne hende, sa han, at sjamanens kroppslige kjønn kunne være
skjult selv for landsbybeboerne.
Fra Sibir er det kjent at mannlige sjamaner kunne opptre som kvinner, i kjole og med lys stemme under seansene.
Jeg
kjenner til slike psykisk kjønnsskifter fra egen erfaring. I de første
årene da jeg jobbet som sjaman,var det den kvinnelige siden i meg som
kom til uttrykk. Det var alltid en kvinne som voktet over sirkelen, hun
jobbet gjennom meg. Så grunnen til at de som ikke passet inn i
samfunnets ordinære seksuelle roller kunne finne et "fristed" og
"likesinnede" blant sjamaner, er at sjamaner utforsker både den
mannlige og kvinnelige psyken i sin jakt på Kunnskapen og Forståelsen.
Så her hadde de et bidrag å komme med.
De
som vi oftest kaller ”gale,” de forrykte visjonære, hadde en gang en
egen status, at de var berørt av Maktene og Kraften. Det sier at
forskjellen mellom sjamaner og psykotiske er at sjamanene har
styringen, de kan slippe løs, men kan så ta grepet igjen, og gjenvinne
normaliteten, noe som de psykotiske ikke kan like enkelt. Tilstandene
er nær hverandre, men likevel forskjellige. Men også den mer eller
mindre gale kunne finne sin plass i sjamanarketypen, som profet,
sannsiger, som drømmetolker, som en person inspirert fra ”det høye”.
På
et vis utvidet disse outsiderne det menneskelige mulige, også for
andre. De vippet på strenge roller og trange oppfatninger. De lagde en
arena for ”det andre”, det som inkluderte det utestengte, undertrykte
og amputerte.
Da som nå kunne samtidens krav bli et fengsel.
Det mannlige kunne bli for strengt, det kvinnelige for moderlig eller
såret. Det er også sånn i psykens verden at verdier som avskalles og
fortrenges, har en tendes til alltid å komme tilbake. Det må frem i
lyset og sjamanprosessen kan bestå i å løfte det frem på vegne av alle.
En
families sorte får kan også lete seg frem og finne seg til rette i
sjamanrollen. Hakkekyllingen blir lett bærer av en disfungerende
families smerte. Om ikke noe annet så utvikler vedkommende sanser og
evner til å forutse og se smerten og å overleve med den.
Denne
smerten kan bli motivasjonen for helbredelse. Sjamanrollen kan lære
personen å omskape den. Det heter at sjamanen er en såret helbreder,
altså en som har omskapt smerten til helbredense kraft.
Den
som støtes ut av familesammenhengen overlates til seg selv, må klare
seg alene, og noen av dem utvikler uvanlige evner fra psykens dyp. De
kan lære seg å bli sin egen beste venn, og det gir frihet. Det ensomme
barnet kan få usynlige venner, som kan tre inn i foresattes sted.
Men når en støtes ut, påvirker det også de andre, de som er utstøtende, eller som merker savnet og tapet.
Det
kommer alltid er øyeblikk der også den den sterkeste og mest
veltilplassede samfunnsstøtten møter smerten og det ukjente, det enhver
må møte og takle alene. Når andre avenyer for helbredelse og lindring
er prøvet, kan det skje at samfunnsstøtten kalle på outsideren, på
sjamanen for hjelp.
For gjennom sin egen helbredelse, gjennom
møtet med kraften i det indre, gjennom erfaringen med død og ny fødsel
kan outsideren få sin rolle som fornyer og insider.
Gjennom at avsplittede deler av psyken integreres kan enkeltmennesket nå helbredelse og kan en ny helhet.
Det samme kan skje i familiens sammenheng når en ensom ulv får finner veien tilbake til flokken.
Kultur
iutvikles ikke i et vakum. Det skapes av personer som står i en
sammenheng. Skapende kultur løftes fram av enkeltindivider, i blant som
forlengelse, også som som protest og som brudd med det eksisterende.
Kulturers liv har også en alder.
Når
kraften i en kultur blir gammel, faller samlede symboler fra
hverandre. De verdiene som fellesskapet bygger på smulderer opp.
Meningene og følelsen av sammenheng og felles ansvar og forståelsen
forsvinner. Idealene blekner.
Fornyeren er den som kan gå til kildene, fornye tiden, meningen og livsfølelsen for andre.
Mange
kunstnere har vært i sjamanrolle som kulturfornyere, særlig da
nasjonene var unge og trengte bilder, forbilder og nasjonal kunst og
poesi.. Sjamanene er også sanne revolusjonære i det at de kan
overskride livets grenser, la disfungerende vaner, uvaner og oppfatninger dø, så nytt liv og livskraft kan spire frem.
Det er mye god sjamansime og ubrukbar utopi i retorikken og drømmen om revolusjonen og det gode samfunnet som så skal oppstå.
Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer