| Eliade skulle levd nå |
 |
 |
 |
 Kan det være sant at Mircea Eliade ikke møtte en eneste sjaman i hele
sitt liv, slik Nanuk nylig hevder på Debattsonen? Han var fra Romania,
bodde i Østen, arbeidet i Paris og i Chicago og var en bereist mann. I
1951 gav han ut sin sin epokegjørende bok ”Shamanism”. Var virkelig
hans eneste kontakt med sjamanisme den han fikk gjennom bøker og
artikler fra andre forskere? Hadde han levd nå ville han sikkert også
”gone native”…
Han ruvende verk ”Shamanism. Arcaic Techniques og Ecstasy”, er en klassiker. Den kom ut første gang i Paris. Siden da er den kommet i flere opplag og oversatt til mange språk, selv norsk. Eksemplaret jeg har er på 610 sider, en skatt av et oppslagsverk, men for fet til å bli slukt uten å bli forspist. Da jeg studerte religionshistorie, var den på pensumlisten. I det hele var Eliade en av mine favoritter, blant annet for sjamanboken og titler som ”Yoga. Immortality and Freedom” og ” Det hellige og det profane”. Men det er en ny type sjamanbøker som er kommet ut etter hans tid, bøker skrevet av forfattere som har gjort seg sine sjamanerfaringer selv. På et vis er de alle ”gone native”, som en annen epokegjørende sjamanforfatter, Michael Harner en gang formulerte det. Det er gjennom å gjøre egne sjamanerfaringer at disse forfattere har kunnet få et gjennombrudd til forståelse av sjamanenes verdensbilde. Før dette kan de har latt sitt arbeid styre av begrensende ”vitenskaplige” paradigmer. Uten egne sjamanerfaringer ville en forfatter i dag på dette feltet ha vanskelige for å få kredibilitet. Jeg syns jeg gjenkjenner tre kategorier blant dagens bøker om sjamanisme. Den ene hører hjemme i Castaneda-tradisjonen, der en person fra en majoritetskultur reiser inn i en minoritetskultur og møter en fremmed verden der, møter underfulle lærere, egen frykt, mystiske hendelser og gjør erfaringer som gir dem kunnskapen. Den er i blant like flyktig som duggen. Bøkene er fulle av litterære grep, svinger leseren fra håp til frykt, som romaner. Castanedas kvinnelige motstykke er Lynn Andrews serie av bøker. Jeg er også tilbøyelig til å putte Olga Karhitidis ” Inn i sirkelen” i denne kategorien, kanskje også Arthur Sørensens ”Shaman”. Den neste består av bøker skrevet av akademikere, som har satt seg inn i temaet både på praktisk og teoretisk måte. Ut fra det går de i gang med å oversette gammel kulturforståelse og sjamanmetoder for storsamfunnet og sin samtid. Det de skriver kan i formen ligne på vanlige lærebøker, og de behandler temaet med respekt og den kunnskap de har gjennom hele sin skolerte bakgrunn. Michael Harner og Sandra Ingermanns bøker hører hjemme i denne tradisjonen, samt ”Secrets of Shamanism” av Jose og Lena Stevens, og også bøker av Serge Kahili King, Kennet Meadows Felicitas B Goodman og Holger Kalweit. Hva så med Elisabeth Jenkins og Alberto Villoldo= I denne sammenhengen hører vel også debattbøker som ”Shamans Path” fra 1988, og Graham Harveys ”Shamanism, a reader” fra 2003. Disse bøkene pleier å avsluttes med en lang bibliografi. I enden av hvert kapittel finnerm an også gjerne forslag på egne øvelser å gjøre, samt også oppsummeringer. Er man akademiker må man vise at man kan spillereglene… For ikke lenge siden var det ofte intervjubøker som presenterte urbefolkningssjamanisme, som den kjente boken om Lame Deer, skrevet av Richard Erdoes. Men nå dukker det opp sjamanbøker fra alle kontinenter, skrevet av sjamaner selv. Og i noen tilfeller er de bøkene en presentasjon av deres sjamankultur for første gang. Disse bøkene kan ha preg av å være kildeskrifter, der en før dette muntelig tradisjon føres over i skrift. Av forståelige grunner inneholder de ikke bibliografi. Om det finnes noe særtrekk blant dem, er det at de knytter an til en mytologi, som finnes i deres eget landskap og legender, og at de beskriver den prosessen den enkelte gikk gjennom for å finne sin vei. Forfattere som står i denne tradisjonen kan være Malidona Some, Brooke Medicine Eagle, H. Storm, Tenzin Wangyal Rinpoche og andre, meg inkludert. Jeg regner også Jørgen I Eriksson som en forfatter i denne tradisjonen. I boken ”Runmagi og shamanism” bruker han sjamanteknikker for å gå til kildene i sin kultur og tradisjon. Han henter kunnskaper ut fra egen runearv, utdyper den og fører den videre. Anette Høst bok ”Jorden synger, om naturens kraft og nordiske røtter” en bok om nordens magiske tradisjoner, er også et bidrag i samme retningen, skrevet som der er i samarbeid med journalist Bente Møller Sørensen. Ja, tenk om Eliade hadde levd nå. Da kunne han sett frukten av sitt eget arbeid. For hans bok sammenfattet kunnskapen om sjamanismen for en vestlig lesekrets. Men om han hadde levd nå, hadde han vel ” gone native” han også. Ailo Gaup
Sett som favoritt
Bokmerk denne
Få denne på e-post
Visninger: 19559 Kommentarer (0)
 Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
