| En ansvars-narkomans bekjennelse |
 |
 |
 |
|
Når skal jeg få tid til å kose meg som en kattepus i solveggen, uten en eneste bekymring i potene? Er en ansvars-narkoman hakket verre ute enn en arbeids-narkoman?
Å være arbeids-narkoman er nærmest aktverdig blitt. Det å jobbe seg i hel er macho og respektert men en stakkars ansvars-narkoman knekker og brenner ut, lider i kvinnelig stillhet uten fnugg av sympati, uten beundreing, uten applaus. Ansvars-narkoman? Hva er det for noe da? Det er meg, Ikke fred en stund, ikke et eneste sekund fra byrden av ansvar som ingen ende tar, aldri fri, for jeg er profesjonell i min bekymring for deg, meg og alle andre, for alle som har det vondt, inkludert narkomane av alle tilfeller og former, for alle truede arter, vår art inkludert, for de kristne og muslimene og de som sover bort besøkelsestiden i visdommens selskap. Bekymret for Moder Jord og alle hennes barn om våren her og høsten der. for reinsdyrene og ulvene, altilopene og hyenene, tiggerne og de rike, de friske og de syke det er alltid en eller annen som har det vondt og det ansvaret må den narkomane ta på seg. Kan ikke la være. kan ikke skyve det unna. For ikke å glemme alt det ufullførte arbeidet, det som ligger og gnager som sultne løver på Torsteins diktkadaver. Alltid et kurs som skal holdes, eller en healing som skal gjøres, alltid en bok som skal leses og en som skal skrives, alltid en hevendelse om hjelp og jeg kan ikke si nei. Når kan jeg få tid til å leve mitt liv? Få tid til ganske enkelt å gå en tur ganske stille, i den milde vårsola, uten å stresse, eller for å gå lengst mulig på kortest mulig tid? Når skal jeg få tid til å kose meg som en kattepus i solveggen, uten en eneste bekymring i potene? Når får jeg tid til å bli sorg-fri fra min narkomani? Ailo Gaup
Sett som favoritt
Bokmerk denne
Få denne på e-post
Visninger: 20703 Kommentarer (3)
 Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
