|
Her skriver Siri/Shri på personlig vis om en reise i Tibet, om møter med mennesker fra en annen kultur og ikke mist: Om møtet med det hellige og de reaksjoner som det kan skape.
En ting som slår meg, når jeg reiser tilbake i mitt indre, til Tibet, er at når jeg i dag strever med å se inn i mitt innerste mørke, ofte finner trøst i en veldig gammel kvinnelig lama og en gammel munk jeg møtte i Samye-klosteret.Før jeg reiste til Tibet, fortalte en tibetansk kvinne meg, at hun som liten jente dro på en pilgrimsreise til Lhamo Latso sammen med sin bestemor, før kineserene hærtok Tibet.
Bestemoren sa at hun måtte krabbe (prostrere) det siste stykket opp over fjellpasset og ned til Dalai Lamas tronstol. Først da kunne hun se ut over den hellige sjøen og håpe på å få en visjon. Orakelsjøen ville kanskje ”åpne” seg og hun ville da kunne se inn i fremtiden. Hun så en isbjørn i is- og snølandskap, men det var for henne et helt ukjent dyr dengang. Med et smil sa hun til meg; men det er jo ikke isbjørn i Norge, men langt måtte jeg reise.
Nylig, i en trommereise, krabber jeg selv opp mot Lhamo Latso, gudinnen Palden Lhamos hellige innsjø og ”bolig”, høyt oppe i fjellene. Jeg får ingen visjon på min indre reise, men jeg går ned til innsjøen og vandrer langs venstre bredd, til enden. Der, i en ”hule”, møter jeg Palden Lhamo, min modergudinne. Hun forteller at hun vil føre meg til guden Mahakala. Vi ”reiser” til et sted, jeg er ikke sikker på hvor, men jeg tror det er til et lite søsterkloster til Tsurpuklosteret (som tilhører kagyu-skolen) som heter Nenang. Palden Lhamo fører meg til Mahakala og jeg forenes med ham. Jeg fylles med skrekk og fortvilelse, hva har jeg gjort, jeg fornedrer alt som er hellig.
Da ser jeg fremfor meg, den gamle kvinnelige lamaen som jeg møtte i Lhasa, hun er nå kledd i hvitt eller omgitt av hvitt lys. Jeg strekker hendene frem mot henne og hun møter meg med forståelse og gir meg fred.
Ritualmasker i gongkhangen i Nenang-klosteret.
Høsten 2003 sitter jeg i Nenang sammen med min venn Hans, i klosterets gongkhang (kapell for fryktinngytende guddommer). Vi går inn og Hans lukker døren, vi setter oss på hver vår side i det lille rommet. I smørlampenes dunkle belysning sitter en munk og slår på den store trommen og resiterer fra de hellige tekster. Det er en veldig spesiell opplevelse og jeg føler at det er her jeg hører til. I taket henger det sermonimasker av flere fryktinngytende guddommer, deriblant Palden Lhamo og Mahakala. Innerst i et hjørne henger en veldig gammel tankha, jeg blir fortalt at det er en avbildning av Mahakala og Palden Lhamo i yabyum-forening, ridende på en hest.
Da vi kommer ut i den indre gården, hører vi at det pågår en sermoni et annet sted i klosteret. Vi går dit opp og kommer inn i et lite rom hvor mange munker er samlet, munker i alle aldre og med forskjellig rang, kledd i sine sermonielle hatter. Det spilles på store og små horn, det blåses i konkylier og trommes på små og store trommer, med dyp røst resiteres de hellige tekster. De feirer Mahakala-puja. Et mektig syn, en mektig lydopplevelse, en fortettet stemning.
Nhag Wang Gheltsan.
I november får jeg møte den kvinnelige lamaen, Nhag Wang Gheltsan, i hennes hjem i Lhasa. Den gang var hun 84 år gammel. Tidligere på høsten var jeg på besøk i hennes moderkloster, Shugseb Anigompa (nonnekloster), som ligger et stykke utenfor Lhasa, oppe i en fjellskråning. Der møtte jeg hennes nevø, som kom med offergaver til klosteret. Han ville spørre sin grandtante om hun ville ta i mot meg. Hun kunne ikke være i Shugseb-klostret lengre, hun var for syk og dårlig til bens. Det er kalde jord- og stengulv i et kloster og vinteren er hard oppe i fjellene.
Da jeg kommer til henne, sitter hun i sin seng, omgitt av lekfolk. Jeg ser at kjærligheten til henne lyser av dem. Hun ber meg komme helt bort til henne og sette meg ned på hennes seng. Jeg tror hun gir meg sin velsignelse, i allefall er det en velsignet stund. Hun sitter der med en hvit kattunge og en hvit liten hund. Hun mater og gir kattungen sin te med melk i, med en teskje. Jeg som vanligvis er redd for katter, sitter der bare rolig og uendelig fredfull. Så tvinner hun bønnekransen sin rundt kattungen. Flere tibetanere kommer innom, med sekker fulle av skrin, statuer og andre religiøse objekter som hun velsigner.
Impulsivt peker jeg på et foto på hennes alter og sier at jeg kjenner til den kvinnelige lamaen som er avbildet. Da sier hun at det var hennes lærer, Jetsun Lochen Rinpoche, som døde i 1951. Hun sier at hun vil gi meg bildet, men jeg er for sjenert til å ta i mot. Hun forteller videre at hun fikk Lama Jetsun som lærer da hun var ni år, da hadde hun vært i et annet kloster i flere år først. På alteret hennes står også en stor statue av Machic Labdron, grunnleggeren av Mahamudra Cho- tradisjonen (meditering over egodød, fri bevisstheten for all frykt). Machic Labdron blir sett på som både en khandroma (dakini) og en guddinne. Til slutt spør jeg om å få lov til å komme tilbake til henne, det sier hun ja til. Hun vil da begynne med å lese gjennom Bardo Thodol teksten (Den Tibetanske Dødeboken) med meg, med hjelp av en tolk. Denne teksten er en nyingma (en av de fire buddhistiske tibetanske skolene) termatekst (etter tradisjonen en skjult tekst som blir gjenfunnet når tiden er inne). Men skjebnen ville det annerledes.
Senere i november reiser Hans og jeg med pilgrimsbussen fra Lhasa til Samye-klosteret (Tibets første kloster, anlagt etter et geomantisk mønster, med sol- og månetempelet i sør og nord og Utse-tempelet i midten). Hans bringer med seg sin store Guru Rinpoche (Padmasambhava; den lotusfødte. Han forbindes med den indiske siddhi-tradisjonen. Han assosieres med innføringen av buddhismen til Tibet og han blir regnet som grunnleggeren av nyingmaskolen) statue og jeg mitt lille skrin, en gau (et lite mobilt alter) med en liten buddhafigur inni. Vi spør en av munkene om de kan velsigne statuen og skrinet. Det sier han ja til. De blir satt på alteret i hovedtempelet samme dag, om natten blir de oppbevart i 2.etg (?) for så å bli tatt ned igjen til hovedalteret , til sermonien neste dag, da en lama velsigner dem. Men vi får beskjed om at for å få sang (røkelse laget av einerkvister) i dem og for få ”åpnet” skulpturen og buddhafiguren og deretter ”lukket” skrinet og skulpturen (det må aldri åpnes igjen, da forsvinner kraften ut av dem), må vi ta dem med til Jokhangtempelet i Lhasa og få munkene der til å utføre det. Det gjør vi noen dager senere. De står i tempelet i et døgn og når vi henter dem ber de oss om å bære dem rundt koraen (sirkelambulere rundt helligdommen).
Om kvelden vandrer jeg rundt koraen, rett innenfor murene til Samyekomplekset. Det er like før det mørkner og jeg går inn i et lite tempel. Det er tent smørlamper der inne. Plutselig blir jeg oppmerksom på en skygge bak meg, jeg skvetter litt, for jeg tror jeg er alene. Frem fra skyggene kommer en veldig gammel munk. Vi prøver å samtale med gester og noen få ord. Noe jeg sier bringer frem tårer i hans øyne, han kommer mot meg, tar begge mine hender i sine og legger sin panne og sin nese mot min. Jeg blir fylt av glede og fred.
Neste dag våkner vi grytidlig. Da vi kommer ut mot plassen og ser mot Utse-tempelet, (hovedtempelet) lyser den gule halvmånen oppe på himmelen. Etter en stund åpner en ung munk sidedøren og vi går inn. Der er mange unge munker i ferd med å tenne hundrevis av smørlamper på ”lysbordene” og de heller vann i offerbollene. Tormadeigen, som vi så munkene lage utenfor i går, har blitt formet til små kaker og malt med rødt og de store tormaene har blitt formet til ”skulpturer” og vakkert dekorert. Det er offerkaker, som blir brutt i stykker og spist etterpå. Et hellig måltid fylt av kraft. Da jeg går forbi den tomme tronstolen, med en forseggjort ritualdrakt satt oppi, ser jeg ned på alteret og ser at Hans`s skulptur og mitt lille skrin stå der, da fylles jeg med undring.
Til venstre: Munkene i Samye-klosteret lager tormadeig. Til høyre en drillbu og en dorje.
Vi hører sang utenfor og etter hvert kommer munkene inn og finner sine plasser. Til slutt kommer de eldste munkene og aller sist de høytstående lamaene. Jeg går og setter meg bak de kjempestore hornene. Hovedlamaen begynner med å utføre ritualer med sin dorje (vajra), drillbu (klokke) og damaru (en liten tosidig, timeglassformet tromme, som han holder hevet med en hånd og vender raskt side til side. To ”trådkuler” er festet til trommen, de snurrer med og lager lyd). Han tar opp en kapala (hodeskalle, et ritualobjekt) og tar en skje og fyller fra hodeskallen noe som han kaster ut over alteret mens han resiterer mantraer? Er det nå han velsigner det som skal bli et av mine helligste objekter, mitt lille reisealter? Med et drønn blåses det i de store horn, det blåses i små horn og i menneskeknokler, små og store trommer lyder og symbaler, og resitasjonen (sangen) går i bølger.
Plutselig ser jeg Hans komme inn. Han går til midtgangen, til hoveddøren, og vender seg mot den store gudestatuen der fremme, bak munkene. Han legger seg ned tre ganger i full prostrasjon, i tilbedelse til guddommen. Jeg har sett at Hans før, hver gang vi kjører forbi en chorten (uttales chørten; stupa), vende seg mot den og føre hendene sammen mot pannen og fremsi en bønn. Men det er først nå, jeg ser hvor hengivent han overgir seg til buddhismen.
Innimellom tar munkene seg pauser og får servert, først smør-te i munkeskålene sine, deretter blir de fylt opp med tsampa (byggmel) som de knar rundt i restene av teen og til slutt påfyll av ny smør-te. Sermonien varer i mange, mange timer. Etterpå får jeg vite at sermonien var til ære for Buddhas nedstigning fra Tushitahimmelen. Hans og jeg henter Padmmasambhava-skulpturen og gauen. Da vi kommer utenfor tempelet, strømmer nomadekvinnene mot Hans og ber ham velsigne dem med sin Padmasambhava-skulptur. Da går også jeg frem og bøyer meg og Hans løfter skulpturen og setter den ned på mitt hode og han velsigner meg.
Hulene i Drak Yerpa. Chorten nede til høyre.
I september drar jeg til Drak Yerpa-klosteret. Det er et av de to tantriske universitets sommer-retreat. Vi er flere fra Lhasa Universitet som har leid oss en bil. Vi kjører langs kronglete og humpete, smale veier. Noen steder er veien rast ut og vi kjører litt ut i et lite elvefar. Det siste stykket må vi gå oppover langs en sti. Da vi kommer rundt den siste bakken og ser klosteret ligge foran oss, velger vi allikevel å gå til meditasjonshulene. Der møter vi en ung novisemunk, som har i oppgave å holde hulene i orden, han viser oss rundt med glede.
Jeg får øye på bilder av Palden Lhamo og hennes søster. Det kommer en eldre munk og jeg spør ham om Palden Lhamo har en make. Da svarer mannen; at det forblir en hemmelighet. Inne i en annen hule sitter en gammel munk og mediterer. Jeg går først bare forbi, men blir hentet tilbake. Av munken får jeg tre røde bær som jeg putter i munnen og spiser. Jeg liker å tenke på, nå i ettertid, at kanskje var det den første velsignelsen som senere vil føre meg inn på en tantrisk vei. Men den gangen ante jeg ikke at mitt opphold i Tibet, mer og mer, skulle bli fyllt av åndelig lengsel og at jeg dypt og inderlig ønsket å finne en åndelig mester.
Etterpå vandrer vi bort til Dalai Lamas tronstol ute i det fri, som er bygget opp av store stener, den ligger litt bortenfor klosteret. Da jeg står ved tronstolen og ser ut over dalen nedenfor og mot fjellene bak, tenker jeg; dette er det vakreste sted på jord.
Plutselig får vi beskjed om at sjåføren vil kjøre hjem, så klosteret får vi aldri besøkt.
Det gjelder å ha avtalene i orden på forhånd.
Utsikt fra Drak Yerpa, utover dalen.
Med språkstudiene mine på universitetet i Lhasa går det dårlig. Jeg er ofte småsyk og sliten og jeg greier ikke å huske noen ting. En gang da læreren konfronterer meg med dette, løper jeg gråtende ut. Til min forundring kommer en medstudent etter meg. Det er Serdo Tulku (reinkarnert nyingma lama). Han holder armene omkring meg og trøster meg. Han sier til meg; du er god, du er et godt menneske, jeg ser du bryr deg om andre. Jeg protesterer, fordi jeg der og da er såret og veldig sint på læreren. Serdo Tulku sier at han selv er lærer i buddhisme i USA og at han derfor kjenner begge tradisjoners måte å undervise på. Han forklarer meg at her i Tibet er lærerene ”harde” mot studentene. Han sier videre at da han kom til USA kunne han nesten ikke amerikansk. Men jeg var åpen, sa han, jeg gikk på kino, så på TV og lot språket gli inn. Jeg skal hjelpe deg om ettermiddagene og undervise deg i tibetansk, sier han.
Han forklarer meg senere hvorfor han, som kunne tibetansk, kom til Lhasa for å studere språk. Hans guru i Darjeeling sa at han måtte opparbeide en perfekt uttale for å kunne resitere mantraene slik at de blir kraftfulle. Hvis ikke, sa hans lærer, var det som å spise frukt uten å kunne kjenne smaken. Når Serdo Tulku underviser meg, med oppmuntrende ord, når jeg står fast, får jeg en opplevelse av at dette kan jeg.
En gang i november, da jeg får undervisning av Serdo Tulku, snur han seg plutselig fra tavlen og sier, jeg kan ikke være din åndelige lærer, men jeg kan gi deg min velsignelse. Jeg hadde ikke sagt ett ord høyt om mine lengsler og drømmer, om at jeg skulle ønske at han ville være min åndelige lærer, men det er akkurat den tanken jeg tenker da jeg sitter og ser på hans rygg, der han står og skriver på tavlen. Han sier; jeg vil vise deg en ”presious thing”.
Han går inn på rommet sitt og henter et ”skrin”, åpner det og tar ut en tsa tsa, en støpt ”medaljong” av guden Yamantaka (Yamantaka er den fryktinngytende form av av Manjushri, visdomsboddhisattvaen. Hans oppgave, i vredfull form, er å gjøre slutt på egoismen, egoismen som er opphav til all lidelse). Han forteller at tsa tsaen har han fått i gave. Den ble brakt til ham med et bud fra Tashilunpo-klosteret i Shigatse til hans lærers kloster i Darjeeling. Dit kom Serdo Tulku da han var et barn. Tsa tsaen var pakket inn i hvitt silkestoff og knyttet rundt med et rødt silkebånd. Knuten er slått av Panchen Lamas lærer, derfor ville ikke Serdo Tulku knytte den opp, så han vrikker den alltid av og på.
Serdo Tulku. (Foto: www.pemaosalling.com)
Da Panchen Lama døde, ble hans kropp bevart, forteller Serdo Tulku. De brukte salter for å trekke hans kroppsvesker ut (balsamering?). Disse kroppsveskene ble samlet opp ved at hans kropp ble innhyllet i kathaer (semonielle skjerf). Senere ble kathaene pulverisert og dette pulveret ble blandet inn i massen som tsa tsaene (små, runde guderelieffer til å oppbevare f.eks. i gauer) ble laget av. På baksiden av hans tsa tsa er det en våt flekk, den er ”self-made”, sier Serdo Tulku. Han sier at han bruker denne Yamantaka tsa tsaen når han velsigner sine studenter. Og nå kan jeg velsigne deg, sier han. Han tar frem en rød stoffbit, som han sier er fra den døde Panchen Lamas likklede. Han river løs en tråd som støver. Denne tråden kan du enten legge på ditt alter eller du kan spise den, sier han. Jeg spiser den. Og så holder han Yamantaka tsa tsaen mot mitt hode og velsigner meg. Så sier han; du er en modig kvinne. Jeg forstår ingen ting.
Etter timene pleier Serdo Tulku å formidle noe om buddhismen. Denne gangen forteller han meg at det er buddhismens fem ”synder” (bl.a. uvitenhet, begjær, misunnelse) som blokkerer for min lærdom. Dette er de fem tyver, men du må tro på deg selv, du må lære med ”open doors”, sier han.
Så forteller han meg at han ikke er en sølibatær munk. Han er gift med en amerikannsk kvinne og har en sønn på to og et halvt år. Senere, etter at jeg kommer til Norge, finner jeg ut at han er en rinpoche (en ærestitel; den dyrebare) og en nagpa. Hva en nagpa er, har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror de har en rituell funksjon som ligner sjamanens rolle, en som bistår ved overgangsritualer, en som ser i fortid og fremtid. Han sier, at nå reiser han til klosteret i Darjeeling, for å være sammen med sin lærer i noen uker. Han sier videre at hans lærer også er Dalai Lamas lærer i nyingma tradisjonens lære og filosofi. To kvelder på rad når jeg går forbi hans rom, ser jeg en lysende, svevende kule foran et lite vindu ut mot gangen. Jeg undrer meg, men blir ikke redd. Da Serdo Tulku kommer tilbake blir jeg glad. Men jeg får bare korte små glimt av ham, det er som om han ikke skulle vært der. Jeg føler meg litt ”lost” og fortvilet
|
RSS for kommentarer