Nomadene med sine praktfulle drakter lyser opp. Bak Jokhangtemplet i sentrum av Lhasa ligger offerovnen til Palden Lhamo, når de kaster inn røkelsespinnene roper de: ”Victory! Victory!”.

Hva de legger i det er jo lett å tenke seg.

På Pele Ritrø står jeg tidlig opp og møter en tibetansk kvinne som skal være tolk for meg. Da vi kommer til Jokhang-tempelet slår røyken opp fra de mange utvendige offerovnene. I ovnene offrer (brenner) de sang. Det har allerede samlet seg mange folk utenfor tempelet, ennå det er mørkt ute og en stund til portene åpnes. Vi går rundt koraen, aldri har jeg opplevd en så stor folkeansamling rundt Barkor. Nomadene med sine praktfulle drakter lyser opp. Bak Jokhang ligger offerovnen til Palden Lhamo, når de kaster inn røkelseskvistene roper de ”Victory! Victory!”.

Hva de legger i det er jo lett og tenke seg.

Offerovn ved Jokhang-tempelet.

Vi stiller oss etterhvert i køen foran hovedinngangen til Jokhang. Men trengselen tiltar og vi blir klemt inn til veggen, et lite barn løftes ut av køen, det er tilgang til panikk. I mørket, fylt av røyk, skimter vi noen munker oppe på taket, plutselig blåses det i horn eller konkylier (eller begge deler). Da blir det sterk bevegelse i folkemassen og jeg skjønner at jeg må kjempe meg ut av køen, jeg får hjelp av en stor khampa (mann fra Øst Tibet) som baner vei.

Senere da jeg sitter på en resteurant med min frokost og tror at jeg ikke kommer inn i tempelet, kommer den tibetanske kvinnen tilbake. Hun har ringt til en munk på innsiden av Jokhang, som vil slippe oss inn en sideport. Vi går gjennom folkemassene, forbi køen og inn gjennom sideporten. Da vi kommer innenfor, går vi til det åpne gårdsrommet inne i Jokhang-komplekset, og der skimter jeg hodet på Palden Lhamo skulpturen. Vi kommer oss inn i køen som defilerer forbi. Denne gangen er jeg så opptatt av å ta bilder at jeg ikke helt får med meg hva som skjer, men jeg kommer meg inn en gang til senere på dagen, sammen med en annen tolk.

Den store Palden Lhamo skulpturen er vanligvis i et eget kapell og hennes ansikt er tildekket med et slør. Jeg vet ikke om folk flest får tilgang til dette kapellet. Når hun, før kulturrevolusjonen, ble tatt ut (til Pele Ritrø og til nyttårsprosesjonene) foregikk det en sermoni dagen før, hvor bare noen få utvalgte munker deltok. Dette var også tilfelle i går, forteller en munk oss. Hun ble tatt ut og det ble malt ny gullforgylling og maling på ansiktet. Hun fikk ny drakt og ble pyntet med smykker, brystplate og ”slør” som henger ned fra hodeskallekronen. Maling og stoff til ny robe blir donert av familier som har Palden Lhamo som personlig skyttsguddom. Hun er ellers Dalai Lamas offisielle skyttsguddom og Lhasa distrikts skytsgudinne. Siden kulturrevolusjonen har hun ikke blitt båret ut av kapellet og deretter ut av Jokhang. Den opprinnelige skulpturen, som var en dyrebar terma, ble også ødelagt av kineserene. Kappellet blir, etter at kineserene invaderte Tibet, visstnok kun åpnet denne ene dagen i året. Men det har vært så stor trengsel at kineserene bestemte seg for å ta skulpturen ned i den indre åpne gården, inne i Jokhangkomplekset (altså ikke ut på Barkor for å bæres rundt koraen i en prossesjon).

 
Palden Lhamo frog-faced skulptur.

Men de lager en helt ny ”setting”. Palden Lhamo blir plassert på den ene siden av et podium og på den andre siden en sittende skulptur av den store kongen (på 600-tallet) Songsten Gampo, som sies å være en emansipasjon av bodhisattvaen Avalokiteshvara. Ned fra Palden Lhamos hodeskallekrone henger det lange slør, hun er kledd som ”brud” (i denne skulpturen er hun ”frog-faced”). Mellom dem står fat med frukt og vaser med blomster, og foran står Songsten Gampos store ”kar” fyllt med chang (byggøl). Bak har de plassert en moderne lampe med mange lampetter. En tibetansk kvinne sier at den skal illudere at det hele foregår i et palass. Kineserene har altså laget et helt nytt rituale, mer som en festlig anledning, det preges også folkelivet inne i tempelet av, de danser ringdans og drikker øl, Jeg vet ikke om de gjorde det i gamle dager, da tror jeg at Palden Lhamo var omgitt av mer ærefrykt. En tibetansk kvinne sier at Palden Lhamo har så stor kraft, at det er derfor Songtsen Gampo bare kan møte henne en gang i året.

Kvelden før, hadde jeg gått fra tempel til tempel for å få med meg forberedelsene til denne store festen. Jeg er i mange timer i Meru Sarpa tempelet. Jeg har tidligere blitt presentert for en av de  eldste munkene der. Og han har gitt meg sin ”munkestudent” som hjelper, men alle munkene er så hjelpsomme og vennlige. De lover å ta opp musikk og resitasjon fra sermonien dagen etter. De gir meg søt te og inviterer meg på middag ute på kjøkkenet etterpå. Når jeg vil fotografere de to skulpturen av Palden Lhamo og hennes nylagde, store og vakkert dekorerte torma, åpner de skapdørene av glass for meg, slik at det ikke skal bli gjenskinn når jeg fotograferer. Den ene Palden Lhamo, den fryktinngytende ”frog faced”, har hele tiden hatt tildekt ansikt, i kveld har de fjernet dekket. Den andre, den strålende vakre har aldri tildekt ansikt.

Det kommer masse folk inn og passerer gudestatuene, hele tiden. De ofrer penger, blomster, frukt, øl og brennevin. Det oser alkohol i alle templer disse dagene, det er det spesielle offer de vrede guddommene får. Mange barn er også med. En bestemor tar barnebarnet sitt på hodet og lærer ham å bøye seg foran ”frog faced” Palden Lhamo. Nomadene kommer inn i busslaster, med småungene i bylter på ryggen, de drar fra tempel til tempel.

Munkene i det tantriske kapell i Jokhang.

Etterpå går jeg til det tantriske kapell i Jokhang igjen. Vi går opp en smal trapp, i mellometasjen er det to Palden Lhamo skulpturer i glasskap, foran disse er det stor trengsel, det er hit de fleste tibetanere kommer og ikke lenger. Man må ha spesiell tillatelse for å gå inn i det tantriske kapell. Jeg kjenner heldigvis en tibetaner som har en slektning som er munk her inne. Men selv han har stor respekt når han entrer kapellet. Dagen før var jeg der med en annen tibetaner, da var det veldig mange flere munker til stede, enn første gang jeg var der. Det store tormaskapet er tomt. Jeg spør hvorfor det er slik. Jeg får til svar at en ny torma blir laget til hver Pele Ritrø. Og når den settes inn er det en spesiell sermoni  hvor munkene utfører spesielle ritualer.

Neste dag er den store tormaen på plass. Det er flere munker enn vanlig tilstede i dag, med flere store trommer og mange blåseinstrumenter. Men de har enklere ritualer utenom denne festivalen, hver dag året rundt. Under Pele Ritrø er den gamle seniorlamaen til stede. Han stopper min tibetanske tolk og jeg ser at han snakker bestemt til henne. Hun forteller at han ber om at hun sier til meg at jeg ikke kan forstå den dype filosofien som ligger bak tilbedelsen av Palden Lhamo bare ved å se på ritualene og hvordan folk ærer henne.

Jeg får en litt ekkel følelse, men vi følger noen landsbybeboere, som understøtter Jokhang med byggmel og annet, ut av det tantriske kapell og klatrer opp en trapp. Plutselig står jeg på det høyeste taket i Jokhang og ser utover byen. Der oppe er det fire frittstående kapell til, og det ene som vi får gå inn i, oppbevarer de den indiske Palden Lhamo, sier munken som passer på. Inne i tempelet er det satt fram rike offergaver med frukt, blomster, melk, øl og brennevin. Mange av tibetanerene vi er i følge med, bærer på store plastkanner med alkohol som de fyller i bollene på alteret. Noen prostrerer og ber foran statuen.

 

Taket av Jokhang med Palden Lhamos kapell til høyre og bønneflaggpålen i midten, taket til det tantriske kapell skimtes nede til venstre.

Utenfor begynner noen av kvinnene og mennene og danne ring rundt en påle med bønneflagg og kathaer. Først ofrer de tsampa (byggmel) og byggkorn, som de hiver mot pålen. Deretter holder de hverandre i hendene og danser i ring rundt pålen mens de synger. Jeg blir til slutt invitert til å delta i dansen og jeg entrer ringen og blir gitt byggmel som jeg kaster mot pålen, så danser vi. Plutselig kommer en ung munk løpende opp og sier at vi må stanse, hele gulvet truer med å gi etter for vår taktfaste dans. I ettertid tror jeg ikke de gjorde dette i gamle dager, men nå virker det som om det er en blanding av folkefest og gamle ritualer som utspiller seg samtidig, i den gamle ærverdige helligdommen. Jeg får en kopp med øl i hånden og sammen med de andre drikker vi for… jeg vet ikke hva? Da vi kommer ned i det tantriske kapell igjen, stopper de fleste opp foran en svært gammel tankha av Palden Lhamo og bøyer seg. Like før jeg kommer til døren, som går ned trappen til første etage, får jeg øye på et veggmaleri, malt med gull på sort bakgrunn, som jeg ikke har lagt merke til før. Jeg blir helt fascinert, her er den strålende gudinnen (Palden Lhamo) fremstilt som den kvinnelige buddha hun egentlig er. Jeg vil så gjerne ta et bilde, men min tolk er nå litt redd og han sier at vi kan gå tilbake en senere dag. Slik ville skjebnen det ikke.

Da vi går ned den smale trappen, ned til den store sermonihallen i første etasje, er det stor trengsel. Folk strever med å komme inn i det aller helligste, men de fleste blir stoppet. Med ett, stopper jeg opp og ser rett inn i et svært alvorlig ansikt, det er en chøpa. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg blir så glad og jeg smiler med hele meg til ham, før køen skyver meg videre. En chøpa er en siddha, en mystiker, som blant annet mediterer ved ”sky burrials” (hvite sirkelrunde murplattformer, som ofte ligger i øde fjellskråninger). Det er de som parterer de døde og hugger opp og knuser benene slik at gribbene skal fortære den døde kroppen. Men jeg har også hørt at en chøpa er den som hjelper den som ingen andre vil hjelpe, på den åndelige vei.

Jeg vet ikke hvorfor jeg åpner meg opp for en chøpa og for en fryktinngytende gudinne, svaret har jeg ikke funnet ennå.

Jeg, Hans og en annen utenlandsk kvinne blir invitert til et tibetansk hjem neste kveld, på selve Pele Ritrø. De sier at det alltid har vært en skikk å samle storfamilien fra fjern og nær til et stort festmåltid på denne kvelden, men at denne skikken er iferd med å dø ut nå. Men tre generasjoner er i allefall samlet. Den eldste mannen sto Dalai Lama nær i hans siste regjeringsår. Han sier at det er fryktelig at kineserene har endret ritualene, at de har plassert Palden Lhamo og Songtsen Gampo sammen som om de feiret et bryllup, men mer vil han ikke si.

Da kvelden nærmer seg midnatt får jeg en kulde slått inn i meg, jeg blir iskald og jeg får vondt i ryggen. Jeg ber om at vi blir kjørt tilbake til universitetet. Da jeg kommer på mitt rom, er jeg helt utslitt. Utover natten blir jeg dårlig, jeg kaster opp og får diaré. Pusten blir stadig dårligere. Slik blir jeg liggende i tre dager. Jeg må til slutt krype på do. Jeg blir etter hvert redd og tilkaller hjelp. Til slutt kjører de meg til et sykehus, et militærhospital. Der tar de blodprøver og røntgen av lungene. Jeg har en svært alvorlig infeksjon, lungene er svarte og jeg er dehydrert og høydesyk. Jeg blir lagt inn med en gang.

Mange tibetanske kvinner stiller opp. Det er familien som pleier de syke på tibetanske sykehus. De løper ut og kjøper truser og bleier. Jeg er så svak at jeg ikke greier å gå på do, og jeg greier heller ikke å løfte meg opp for å tisse på bekken, all intravenøs væske går rett i sengen. Kvinnene steller meg og vasker sengetøy som de henger på sykehusets tak. De våker på skift over meg dag og natt. En gang, i snakk med en lege bryter noen ut i gråt og jeg skjønner at jeg kan dø. Jeg sier det og de er så påpasselig med å muntre meg opp. De henter mitt reisealter. De sier at den forrige pasienten på dette rommet var en rinpoche fra Kham, og at rommet derfor er fylt med hellig kraft. Og de sier at like utenfor ligger Sera klosteret, at det er også et godt tegn. Jeg får beskjed om at den gamle mannen, som sto nær Dalai Lama, vil snakke med meg om ritualene rundt Pele Ritrø festivalen i tiden før kulturrevolusjonen. En ung fransk medstudent kommer og snakker med meg om at hun går i lære, i et kloster i Kathmandu. Vi drømmer sammen og ler, det er så godt med ungdom rundt seg. En av kvinnene går til Ani Sangkhung-klosteret (nonnekloster) og der tenner  nonnene hundre smørlamper for meg og de ber for meg. Så kommer Hans, min kjære åndebror, jeg spør ham; skal jeg dø nå? Han sier at han vil gå ut på gangen for å meditere (rommet er fyllt av kvinner) og svinge sin pendel. Da han kommer inn igjen sier han; du skal ikke dø. Da vet jeg, at jeg skal få leve videre. På Tsongkhampas lysfest blir jeg kjørt i ambulanse til flyplassen og fraktet med et lite fly til Chengdu, der blir jeg overført til et ambulansefly som fører meg til Bankok hvor jeg kommer på et nytt sykehus og blir pleiet godt. Til nyttår er jeg hjemme hos mine kjære og jeg er glad for det, men noe av mitt hjerte ble igjen i Tibet.

Jeg drømmer om en gang å kunne vende tilbake til Tibet. Jeg drømmer om en gang å kunne vandre opp i fjellene og krabbe de siste metrene opp over fjellpasset og ned til Dalai Lamas tronstol, se opp, og se i en visjon, at nå er jeg endelig hjemme, idet jeg ser ut over Lhamo Latso.

Hilsen Siri/Shri

 

Relieff fra ytterveggen til Palden Lhamos kapell, øverst på taket i Jokhang.

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar