|
Urbefolkninger over hele verden har en erfaringsbasert og naturnær
tradisjonskunnskap, med sterk bevissthet om fellesskapet
mellom natur og menneske.
Urbefolkninger over hele verden har en erfaringsbasert og naturnær
tradisjonskunnskap. De har fortsatt en sterk bevissthet om fellesskapet
mellom natur og menneske, formidlet i tradisjon, fortellinger og
sjamankunnskap, skriver Iulie Aslaksen i denne artikkelen, basert på et foredrag hun nettopp hadde i Parapsykologisk Selskaps 90-års jubileumskonferanse i Oslo.
1. Innledning
I dette foredraget vil jeg formidle noen tanker om sjamanisme – som vei til selvinnsikt for moderne mennesker og som levende innhold i urbefolkningers kunnskap. Jeg vil formidle hvorfor sjamankunnskapen har stor verdi og betydning i vår tid, for det enkelte menneske i sin egen utvikling og for å utvide samfunnets syn på forholdet mellom natur og menneske. Jeg tar utgangspunkt i forskning som bygger bro mellom tradisjonskunnskap og vitenskap, og i egne erfaringer og kunnskaper om sjamanisme, som jeg først og fremst har lært fra min veiviser i dette landskapet, sjamanen Ailo Gaup. Han har fått sin sjamankunnskap både fra samisk tradisjon og amerikanske indianere. Som lærere har han også hatt den amerikanske antropologen og sjamanen Michael Harner, som har skrevet boken The Way of the Shaman, og biologen, psykologen og sjamanen Sandra Ingermann, kjent for boken Soul Retrieval, der hun formidler den sjamanistiske helbredelsesmetoden sjelehenting. Denne innfallsvinkelen til sjamanisme er mitt ene hovedtema.
Mitt andre hovedtema er at i urbefolkningskulturer, også den samiske, er magiske eller para-normale fenomener fortsatt akseptert og integrert i samfunnet. Dette er inngående beskrevet i en nylig utkommet bok av Jens-Ivar Nergård, Den levende erfaring. En studie i samisk kunnskapstradisjon, og jeg vil formidle fra hans fortellinger fra det samiske samfunnet for å belyse hvordan det såkalt ”overnaturlige” kan forståes som en praktisk og verdifull kunnskap om balanse i naturen, i mennesket og i fellesskapet.
Urbefolkninger over hele verden har en erfaringsbasert og naturnær tradisjonskunnskap. De har fortsatt en sterk bevissthet om fellesskapet mellom natur og menneske, formidlet i tradisjon, fortellinger og sjamankunnskap. I dag blir denne kunnskapen i større grad enn før formidlet til og integrert i vestlig vitenskapelig kunnskap. Søkende mennesker får tilgang til komplementær medisin og psykologi basert på sjamantradisjoner. Biologer og klimaforskere bruker observasjoner fra urbefolkninger for å få kunnskap om hvordan forandringer i is og snø, dyreliv og trekkfugler er uttrykk for endringer i klima, økologi og livsbetingelser.
For sjamanen - og for urbefolkningenes tradisjonskunnskap som sjamankunnskapen inngår i - er mennesket og naturen en helhet. Helbredelse av det enkelte menneske og helbredelse av jorden henger uløselig sammen. Dette helhetssynet er det viktigste budskapet fra urbefolkningenes kunnskap til det moderne mennesket, til vitenskapen og miljøpolitikken.
Nøkkelpersonen i urbefolkningenes kunnskapstradisjon var sjamanen, bæreren av den erfarte kunnskap, lokalt forankret og del av verdensarven. Sjamanen forvalter den kollektive hukommelse gjennom historiefortelling. Sjamanen helbreder, med innsikt i helheten mellom kropp og sjel, mellom mennesket og naturen. Sjamanen ivaretar mysteriet, er sendebud mellom mennesket og universets krefter. Sjamanen bidrar til å opprettholde balanse, i det enkelte menneske, mellom menneskene og i naturen. Sjamanen er veiviser i det indre landskap. I urbefolkningens kunnskap er det nær sammenheng mellom det indre og ytre landskap. Denne innsikten i menneskets forhold til naturen er glemt i det moderne samfunnets rovdrift på natur og mennesker. Som Ailo Gaup sier:
"Med stor kraft fører vi en krig mot naturen selv og alt som lever der og i villmarken, og med det også en krig mot oss selv" (Gaup 2005, s. 42).
Kunnskapen om små folkegruppers innsikt i naturen og sjamantradisjoner viser veien inn i en stor verdensarv, som Ailo Gaup uttrykker slik:
"Fra menneskehetens første morgengry har sjamanene vandret gjennom historien, under mange navn og i forskjellige roller, som helbreder, historieforteller, kunstner, seer og seremonimester. Og ikke minst som klovn, med sin underholdende og overraskende agering. Ingen annen åndelig spesialist har hatt så forskjellige oppgaver å ta seg av og så mange uttrykk til rådighet. Ei heller finnes det andre som opp gjennom tidene har fått knyttet så mange og så motstridende oppfatninger til seg og sin virksomhet" (Gaup 2005, s. 9).
Slik beskriver Ailo Gaup det historiske perspektivet for sjamanisme som åndelig arv:
"For om man går langt nok tilbake i historien, oppdager man at den første åndelige arven som finnes er det vi nå kaller sjamanisme. Så dette er dypest sett alles arvegods. Det er samtidig fundamentet og mønsteret som små og store åndelige retninger og religioner bygger på" (Gaup 2005, s. 11). "Fra gammelt av går et "sjamanbelte" fra Sameland og gjennom hele Sibir. Innvandrerne fra Asia brakte sjamanisme med seg til Nord- og Sør-Amerika. Fenomenet finnes fra tidenes morgen i Australia og i de store øykulturene i Stillehavet og selvfølgelig i Afrika, menneskehetens vugge. Sett i en historisk sammenheng er sjamanisme den første åndelige praksis og det første store kulturfaget. […] Likheten i denne praksisen blant folk atskilt av store geografiske avstander, selv kontinenter, er slående, især om man tar i betraktning alle de store forskjellene som finnes, både med hensyn til språk, kultur og levevilkår ellers. Dette viser at sjamanisme er en verdensarv, tilgjengelig gjennom lokale tradisjoner, og for noen også gjennom tradisjoner i egen familie. Forholdet man har til naturen kan også tjene som åpning inn i sjamanens verden" (Gaup 2005, s. 9-10).
Hvordan blir man sjaman? Ailo Gaup sier: ”Jeg kan ikke forklare min interesse for sjamanisme på noen annen måte enn at jeg hadde den med fra fødselen av. Den kom til verden sammen med meg, som en gave fra forfedrene, eller som en arv” (Gaup 2005, s. 37). Min åpning til sjamanens verden var fra naturen. Naturen berører oss alle, med sin skjønnhet, kraft og livgivende kvaliteter. Det ytre landskap vekker det indre landskap. Inspirasjonen fra sjamankunnskapen forsterker sanseinntrykkene fra naturen og minner oss om at naturen er vårt livsgrunnlag. Ailo Gaup sier:
"Livsenergien flyter friere i naturen enn i tett bebygde områder. Der er den ikke så forurenset av menneskenes tanker, følelser og forvirring" (Gaup 2005, s. 206).
Naturen er inspirasjon og speil, råmateriale for sansene våre, slik at sansene kan åpne seg opp for naturens energi, "som om det indre landskap fødes innenfra" (Gaup 2005, s. 19). Gleden over den ytre naturen kan bli en bro til de indre landskapene:
"Det å eie sine sansninger helt og fullt, er som å få tilgang på en indre skatt. […] Uten å ha adgang til denne indre skatten, har man ikke funnet sine virkelige verdi" (Gaup 2005, s. 34)
2. Erfart kunnskap, lokale tradisjoner og verdensarv
Antropologen Michael Harner har vært en pioner i arbeidet med å bringe kunnskapen om sjamantradisjonen inn i den moderne verden. Han påpeker sjamanens nøkkelrolle i urbefolkningskulturene:
"Sjamaner – som vi i den "siviliserte" verden har kalt "medisinmenn" og "heksedoktorer" – er forvaltere av et forbløffende omfang av eldgamle teknikker som de bruker for å oppnå og opprettholde velvære og helbredelse for seg selv og medlemmene av sitt samfunn" (Harner 1990, s. xvii, min oversettelse).
Sjamanen reiser mellom de ulike lag av bevisstheten, mellom den del av virkeligheten som vi observerer med våre vanlige sanser, og andre bevissthetslag, som ikke er umiddelbart tilgjengelige med våre vanlige sanser. Det som i vår kultur oppfattes som overtro, vil for sjamaner og naturfolk være helt aksepterte fenomener. Michael Harner ser på naturfolks og sjamaners opplevelser, erfaringer og kunnskap som om de var biter i et stort "kosmisk puslespill", og han understreker noe som er avgjørende for å forstå sjamanismens verdensbilde: ”En dyktig sjaman sier aldri at det du opplevde er fantasi” (Michael Harner 1990, s. 45). Ailo Gaup sier det slik:
”Jeg er en forsvarer av fantasi i den egentlige forstand av ordet. Fantasi betyr ”det som kommer til syne.[…] Man kan ikke se noe som ikke finnes” (Gaup 2005, s. 277).
Michael Harner sier at han bruker sjamankunnskapen, ikke fordi han kan forklare hvorfor den virker, men fordi han har erfart at den virker (Harner 1990, s. xxiv). Men som han minner om, ikke ta hans ord for gitt, for sjamanisme er erfaringskunnskap, en strategi for å lære på individuell basis og for å utvikle evnen til å handle ut fra den innsikten og kunnskapen. Som Ailo Gaup sier om denne erfaringskunnskapen: "Den første og største lærdommen man får, er at de indre landskapene og mytologiene finnes" (Gaup 2005, s. 33).
Sjamanen bruker trommelyd, rasle eller sang til reisen mellom bevissthetslagene, til trommereiser, sjelehenting, helbredelse og innhenting av informasjon. Tradisjonelt er trommen det viktigste arbeidsredskap til sjamanen. Lyden skaper i første omgang en bevissthetsutvidelse, i neste omgang en bevissthetsforandring. Bevissthetsforandring skjer gjennom symbolforvandling, der sjelens symboloppfattede evner stimuleres av trommelyden. Lyden vekker symbolene i vårt indre, hjelper det ubevisste til å ta form, løfter det opp, gir det en bevissthet. Frekvensen i trommelyden påvirker den samme delen av hjernen som er aktiv i drømmesøvn. Derfor kan trommelyden fremkalle drømmelignende sekvenser av bilder for vårt indre øye. Dette kalles en trommereise, en reise i det indre landskap. Det samiske ordet for tromme betyr direkte oversatt: "Instrument som det kommer bilder ut av". Våre indre bilder møter symbolene i dypere lag av sinnet. Vi blir påvirket av lydens ordnende og oppløftende kraft. Ailo Gaup forklarer det slik:
"Ordet symbol betyr helhet. Symboler er direkte kunnskap. Når et symbol kommer opp av den ubevisste, indre livsstrømmen, kjennes det altså som en givende erfaring. Symbolet løfter energien et avgjørende trinn opp, og inn i det bevisste sinn" (Gaup 2005, s. 21).
Det er viktig å understreke at sjamanens reise mellom ulike plan - til andre verdener eller andre lag av bevisstheten - er en målrettet handling for å hente kunnskap og informasjon som kan medvirke til helbredelse. Det kan være kontakt med kraftdyr og andre hjelpere, kontakt med helbredende planter og informasjon om botemidler for psykisk og fysisk helbredelse. De syner og hendelser sjamanen opplever på sine reiser, oppleves derfor ikke som spontane hendelser som når man plutselig ser et uforklarlig syn – det handler om en sterk grad av målrettethet og bevisst bruk av klarsyn for selvinnsikt og for å hjelpe andre.
Noen har evnen til å se para-normale fenomener i mange situasjoner. For andre vil omstendigheten sterkt påvirke denne intuitive evnen. Synsfeltet utvides når hjernen får hvile, når stresset slipper taket, når naturen vasker sansene rene. Sjamanerfaringen viser at denne evnen påvirkes sterkt av trommelyden. Sjamanismen er derfor en metode for å se det som for andre fremstår som spontane og uforklarlige syner. (Det sies at forskjellen på en sjaman og en psykotisk er at sjamanen reiser mellom ulike virkeligheter ut fra sin egen viljeskraft, mens den psykotiske er fanget i den indre verdens kaos.)
Klarsyn må utvikles og brukes med den rette intensjon for å bidra til klarhet. Det må settes inn i en sammenheng av indre utvikling og vekst. Som alle helbredere og veivisere i det indre landskap, må sjamanen ha høy integritet og bruke kunnskap fra ”den andre siden” med visdom, arbeide ut fra medfølelse og empati og gå foran med et godt eksempel for å integrere klarsynt informasjon i livet.
Trommereiser brukes i alle sjamanens helbredelsesmetoder, til å hente klarsynt informasjon, til diagnostikk for å lete etter informasjon om sykdom og ubalanser, og til helbredelse. Sjamanen kan bruke trommereiser for å hente kraftdyr og til sjelehenting. Sandra Ingerman har vært en pioner for å utvikle kunnskapen om sjelehenting som metode til helbredelse og indre vekst. Et nøkkelbegrep i sjamankunnskapen er sjeletap: Traumer og sjokk leder til sjeletap, det vil si at deler av sjelen blir borte, det blir en følelse av hull i sjelen. Sjelefragmentene overlever i det mytologiske landskap.
Gjennom sjelehenting henter sjamanen de tapte sjelebitene tilbake, og personen kan komme videre i livet og lettere legge det traumatiske bak seg.
”Sjeletap og sjelehenting er velkjent fra samisk noaidikunst. Det er gjennom en fortelling hentet fra Historia Norvegiae fra 1100-tallet, et noaidien for første gang kommer til syne i den skrevne historien og at sjeletap og sjelehenting blir omtalt” (Gaup 2005, s. 114).
Bildene og symbolforvandlingen kan ha en sterkt helbredende virkning på det fragmenterte sinn. Helbredelse er å skape orden i det indre. ”Når tapt sjel er hentet tilbake, gjenskapes orden i individet” (Gaup 2005, s. 172). En ny helhetsopplevelse gir en dypere tilstedeværelse, en opplevelse av nyskapende tomhet i sinnet. Det er ingen motsetning mellom sjamanistisk og buddhistisk beskrivelse av sinnet, for de helbredende bilder og visualiseringer er veivisere på veien til helhet og enhet.
Frisjelen er et viktig begrep i sjamanismen. Det er frisjelen som reiser på trommereise. Da forvandles jeg’et til frisjelen. ”Frisjelen er fri, fri fra tid og rom. Men den har sansene med. Den kan se, høre, lukte, smake og føle” (Gaup 2005, s. 73). Ailo Gaup skriver om skeptikeren som spør: ”Hvordan kan man skille frisjelen fra tanken, for man kan jo tenke seg alt dette? Ailo Gaup svarer: Man kan skille mellom tanken og frisjelen gjennom graden av tilstedeværelse. Kan tanken se, lukte eller føle, som om den var tilstede i jordens indre eller på månen? Det kan den ikke. Men frisjelen kan” (Gaup 2005, s. 74). En viktig del av sjamantreningen er derfor å styrke evnen til å sanse. Før en trommereise vil sjamanen forestille seg et kjent og kjært landskap – gjenkalle bildene for det indre øyet, høre lydene, merke følelsen av tilstedeværelse. Det vekker sanseevnen.
Like viktig som trommelyden er det å lytte til stillheten, lytte til naturens lyder. Fra naturen får vi tilgang til ny instinktiv kraft. Lyttingens betydning er uttrykt i det samiske ordet for sjaman – forklart slik av Ailo Gaup:
"Den samiske sjamanen kalles noaidi. Ordet henviser til en som praktiserer sjamanisme og har evnen til å lytte seg inn bakom alle tingene. Slik lytting åpner den indre verden. På den måten blir noaidien en som ser. […] Enhver sjaman lytter seg på sin måte bakenom tingene, inn dit hvor naturens og sinnets krefter møtes" (Gaup 2005, s. 10-12). "Å lære bort lyttingens kunst er en utfordring. De fleste som begynner på sjamanens vei vil helst se, de vil fortape seg i visjoner, og da er avsporingen alt skjedd. Det man ser, kaster en ut av nuet, om man ikke samtidig praktiserer lyttingens kunst" (Gaup 2005, s. 29). Det er gjennom den konsentrasjonen som lyttingen skaper, gjennom mottakelighet og kreative uttrykk, at det sterke øyet åpnes, så man blir en virkelig seer” (Gaup 2005, s. 277).
Mytologi er en viktig del av sjamantradisjonen. Mytologien formidler kunnskapen om det indre landskap. I sjamantradisjonen er mytologien naturnær, knyttet til dyr og symboler fra dyreverdenen.
”Når man på trommereiser eller på annen måte skifter bevissthet på sjamanmåten, betyr det at frisjelen reiser inn i mytologiens område. […] De symbolene og kreftene man møter i mytologiens land, er agenter for det hellige. Men måten man ser dem på er farget av ens egne sanser og ens egne livshistorie. Så om du møter en rasende bjørn, er bjørnen en holistisk kraft, mens raseriet kan speile forhold i ditt indre. Om du møter en ulv og blir skremt av den, kan det skyldes at du er redd for din egen kraft” (Gaup 2005, s. 236).
Mytologien er en symbolsk beskrivelse av menneskesinnets utvikling fra barndom til modenhet, en reise gjennom livets skiftende indre landskap. Barnets umiddelbare tilstedeværelse symboliseres ved bjørnen. Bjørnen representerer helheten i tilværelsen, helheten mellom himmel og jord, bjørnen i hiet og i stjernebildet. Slangen står for splittelsen i tilværelsen. Ulven er grådigheten, og reinsdyret er naturens generøsitet, alt som naturfolket trengte av mat og klær og husly. Mytologien beskriver den hellige forening mellom reinsdyret og ulven der reinsdyret gir seg hen til ulven. Det opprettholder balansen i naturen.
På utesitting med en sjaman får du inspirasjon til å reise inn i ditt indre landskap. Utesitting er å finne ditt sted i naturen og være der helt alene. Opplevelsen blir sterkere når en gruppe forbereder seg i fellesskap, går ut hver til sitt sted, og deler opplevelsene etterpå. Utesitting kan gjerne vare i tre dager og tre netter. Kortere eller lengre tid, det vesentlige er at det blir en indre reise. Først må det vanlige stresset få tid til å slippe taket. Så skal det være tid og rom for at uro og ensomhetsfølelse kan komme. Hva gjør jeg her? Hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bjørn? Hvordan skal jeg få tørket den våte soveposen?
Jeg leter etter landskapet som snakker til meg. Jeg fant et vakkert sted med lyng og furutrær og utsikt. Jeg mediterte. Pustet. Lyttet. Jeg så på landskapet. Sansene ble vasket rene. Der ute mellom ryggsekken og teltet er livet enkelt. Spiser lite, sover under åpen himmel. Følelsene kommer: Rastløshet. Hvor var min indre ro? En innsikt kom: Forenkling. Forenkle livet så mye at det blir plass til kjærligheten.
Jeg fant en fin sovegrop i lyngen, så på månen som kom opp. Jeg så et stjerneskudd. Da kjente jeg at pusten åpnet seg på en ny måte. Jeg kunne puste med hele kroppen. Jeg kom på plass i meg selv igjen. Pusten skapte et rom rundt meg hvor det var trygt å være. Furutrærne sto som en trygg vegg rundt meg. Utenfor var himmelen vakker og dypblå bak furugrenene. Stjernene lyste over tretoppene. Det var som det ble pustet for meg. Jeg pustet sammen med naturen.
3. Natur, menneske og vitenskap
Vitenskapen og den naturbaserte og erfaringsbaserte kunnskapen skilte lag allerede for flere hundre år siden. I det moderne samfunnet lever vi i en vitenskapsbasert rasjonalitet, preget av materielle verdier. I den alminnelig aksepterte offentlighet mangler vi begreper og språk for det som ikke umiddelbart er observerbart. Vi har mistet kontakten med de mange lag av bevisstheten som ikke inngår i den alminnelige hverdagsbevissthet, vi har mistet kontakten med den hellige, vi har mistet kontakten med bevisstheten om at alt levende inngår i et fellesskap.
Etter hvert som vi har fjernet oss fra en livsform i nær kontakt med naturen, har vår kollektive tankegang blitt preget av et skarpt skille mellom rasjonalitet og irrasjonalitet, mellom fornuft og følelser, mellom det håndterlige og det uhåndterlige. Frykten for det uhåndterlige avskjærer oss fra å oppfatte virkeligheten som en større helhet. Den franske filosofen Henri Bergson foreslo at vi er utstyrt med et bevissthetsfilter som til daglig skjermer oss mot inntrykk fra andre dimensjoner av bevisstheten enn den jordnære virkeligheten (fra Damman 1987, s. 104 og Watson 1982). Som et bredbånd av informasjon ligger en stor kunnskap og venter på oss, ikke bare den som er tilgjengelig for våre vanlige sanser, om vi våger å rette oppmerksomheten innover og bruke vår intuisjon.
Helbredelse av jorden og helbredelse av det enkelte menneske henger uløselig sammen. Sandra Ingerman forteller om en trommereise hvor hun møtet en delfin. Den sa til henne: ”Den gaven som mennesket har som ingen andre dyr har, er evnen på å kanalisere lys gjennom sine hender” (Ingerman 1991, s. 194, min overs.). Den viste henne hvordan hun kunne rense vannet hun skulle drikke – med intensjon lede universets lys gjennom sine hender for å rense vannet. Hun fikk også inspirasjon fra en kjemiker som arbeidet med vannforurensning. Han sa til henne at vitenskapen alene ikke kan løse miljøproblemene. Fortsett med ditt åndelige arbeid. Der ligger løsningen. I boken Medicine for the Earth forteller hun om hvordan hun og en gruppe renser vann med tankens kraft – det vil si intensjon og tilstedeværelse - og bekrefter dette med vitenskapelige målinger.
Ved å utforske området for det som betegnes som overtro, avdekkes en kunnskap som har i seg et stort erfaringsmateriale om menneskets bevissthet, mellommenneskelige forhold, menneskets forhold til naturen og om balansen i naturens ressurser. Det som avvises som overtro, kan være en stor kilde til selvinnsikt hvis kunnskapen brukes til individuell utvikling og vekst. Å integrere subjektiv kunnskap og vitenskap er en kjent utfordring i bevissthetsforskning og i parapsykologisk forskning.
Vår tenkemåte og virkelighetsoppfatning har utviklet seg sammen med vitenskapens utvikling. Vitenskapens fremskritt har blitt oppnådd gjennom å forenkle, gjennom å redusere livets kompleksitet til den observerbare delen av virkeligheten. Når noe avvises som "overtro", kan dette forstås som et uttrykk for frykten for det ukjente. Det er et stort tap å lukke døren for kunnskap og innsikt bare fordi den ikke kan bevises eller forklares eller forstås ved hjelp av dagens vitenskapelige metoder.
Vitenskap Og Levende erfaring
Livsfjernhet Overtro
Utfordringen er å integrere den erfaringsbaserte kunnskapen med vitenskapelig kunnskap. Vitenskap og det som betegnes som overtro oppfattes som to uforenlige motpoler. Men vitenskapens problem er at den ofte er blind for sin livsfjernhet. Den ser ikke at ” hver ny oppdagelse fører med seg en like dyp skygge” (Gaup 2005, s. 176) for eksempel i form av stoffer som er skadelige for mennesker og natur. For å favne den intuitive kunnskapen bruker jeg uttrykket "levende erfaring" etter tittelen på Jens-Ivar Nergårds bok om samisk kunnskapstradisjon.
4. Landskapets fortelling
I boken "Den levende erfaring" har Jens-Ivar Nergård formidlet samiske fortellinger om menneskers møte med det vi kaller overnaturlige skikkelser. Han tolker fortellingene som uttrykk for erfaringsbasert kunnskap, en nødvendig kunnskap for å leve i en naturnær livsform, en levende erfaring. Dette er noe helt annet enn overtro, en praktisk rasjonalitet som bygger på erfaring. Den samiske reindriften er en livsform som fordrer stor kunnskap om ressursforvaltning. Reinsdyrflokken skal hvert år følges mellom vinterbeite på vidda og sommerbeite på fjellet.
"I store trekk følger flokken sine egne mønstre som er flere hundre – kanskje flere tusen år gamle. Disse mønstrene eksisterte lenge før tamreindriften oppstod og gjeterne begynte å følge dyrene fra innland til kyst og tilbake” (Nergård 2006, s. 100-101).
Langs vandrerutene mellom innlandet og kysten var det farefulle passasjer, stup og trange kløfter, elver og vann med tynn høstis og smeltende våris, og fare for uvær på utsatte steder. Til et sted der det er farlig å bevege seg i terrenget, hører det ofte en bestemt fortelling, om overnaturlige skikkelser, om skikkelsen som er stedets vokter. Slik formidler Jens-Ivar Nergård dette:
"En slik fortelling får et sted eller et område til å framstå slik at den som ferdes der, ferdes med oppmerksomhet. Fortellingen om stedets vokter er fortellingen om den mulige gjentakelsen – av en ulykke eller et uhell som har hendt på akkurat dette stedet. Fortellingen lader oppmerksomheten om stedet eller området på en slik måte at den som kjenner fortellingen, ferdes der med forsiktighet " (Nergård 2006, s. 27).
Slike fortellingene kalles minnesagn.
"Det hører slike fortellinger til hvert eneste område langs en trekkrute der det en gang har hendt en ulykke med flokk eller folk. Minnesagnene er ikke nøyaktige rapporter om de aktuelle ulykkene. I stedet er de fortellinger om det vi på norsk kaller gjenferd og spøkelser, underjordiske eller andre overnaturlige vesener som viser seg frem for folk. De norske betegnelsene er misvisende" (Nergård 2006, s. 101).
Den svenske religionshistorikeren Louise Bäckman trekker frem frykten for det ukjente som en vesentlig forklaringsfaktor til at den samiske kunnskapstradisjonen ikke ble forstått av de norske naboene, men ble oppfattet som overtro.
Tidligere tiders antropologer og psykologer fremstilte ofte naturfolk som å ha en annen bevissthet eller rasjonalitet ("primitiv rasjonalitet") enn mennesker i moderne samfunn. Jens-Ivar Nergård argumenterer mot dette gjennom å trekke frem rasjonaliteten og den praktiske betydningen av den kunnskapen som formidles i fortellingene:
"Fortellingene […] hører til i et bestemt terreng og fortelles som regel bare til den som ferdes der med et bestemt ærende. Fortellingen gjør innsikten stedegen. Derfor viser det farefulle i et bestemt terreng seg noen ganger bare for den som er vokst opp med dette terrengets fortellinger. Terrenget er imidlertid ikke farefullt på grunn av fortellingene. Men det farefulle får stedlighet gjennom dem" (Nergård 2006, s. 27)
Det er ikke en bestemt type bevissthet (”primitiv bevissthet”) som gir tilgangen til å se slike skikkelser, men i de naturnære urbefolkningssamfunnene er det en opplæring til aksept av at ulike bevissthetslag er tilgjengelige, en opplæring at vi ser med det ytre øye og det indre øye. Skikkelsen Gufihtar opptrer ofte i fortellingene, en kvinneskikkelse som plutselig dukker opp og like plutselig blir borte. Nergård forteller:
"En eldre reindriftssame fortalte meg at han en sen natt kom kjørende med sin beste kjørerein som flokken fulgte etter. Det var tett snødrev og sikten var dårlig. […]Plutselig får han øye på Gufihtar noen meter framfor seg. Han bråvåkner og ser plutselig at han og flokken kjører på kanten av et bratt heng. Han får snudd kjørereinen og berget flokken" (Nergård 2006, s. 79).
Slik tolker Nergård historien:
"Gufihtar fungerer her som et forenet begrep for uvisshet, fare og oppmerksomhet. Det er samvirket mellom de tre forholdene som får ham til å kjenne seg igjen i terrenget i snødrevet. […] Den som ser en bestemt situasjon i fortellingens univers har to blikk: Et ytre øye som ser det et trenet øye ser. Og et indre øye som ser når det ytre øye ikke ser. […] Synet av Gufihtar frambringes av hans indre øye" (Nergård 2006, s. 80-81).
"I en slik natur og en slik forståelse av naturen er ikke gjenferd eller andre ikke-menneskelige skikkelser bare skikkelser i folks forestillinger. Det er skikkelser som uttrykker folks og livsformens erfaring. Disse skikkelsene er erfaringens egen stemme. Det er for den utenforstående de framstår som mystikk og overtro" (Nergård 2006, s. 105).
"Skikkelsene er en naturlig del av et bestemt terreng. De viser seg fram og gir tegn når det er behov for det – når gjeteren forsøker å leve seg inn i flokkens mønster, […] når jegeren er i ferd med å gå seg vill, når bærplukkeren leter etter den gode moltemyra etc., etc. Skikkelsene er der ikke for å skremme. De er der fordi erfaringen har satt dem der – i stedets fortellinger. Gjennom sin stedegne tilstedeværelse i terrenget bidrar de i en aktuell situasjon med erfaringen til de som før har hatt den samme utfordring i det samme terrenget. De er der som en del av en kollektiv bevissthet mellom folk og som del av en erfaren måte å håndtere en bestemt situasjon på" (Nergård 2006, s. 105).
"Jaktlaget må ta hensyn til reineierne og reineierne må ta hensyn til jaktlaget og bærplukkerne. Slik har terrenget også en felles sjel for ulike virksomheter. Naturen er alltid opptatt eller besjelet av en bestemt menneskelig aktivitet. Dersom observatøren mister dette poenget, åpner det for forståelsen av naturens sjel som en innbilt eller magisk sjel – slik det gjør for Freud i Totem og Tabu. Slik kan den utenforstående komme i skade for å mystifisere både naturens sjel og selve besjelingen. Freud antok at naturfolk brukte naturen som objekt for projeksjoner av ulikt slag. Denne besjeling av naturen sprang ut av rent psykologiske behov. Slik skapte han mystikk der det ikke var der fra før. Samisk naturforståelse gjenspeiler den måten livsformene husholderer med egne erfaringer" (Nergård 2006, s. 106).
Fortellingene om skikkelsene som viser seg i landskapet, kan forstås i lys av psykologisk behovsmotivering, som psykologisk motivert klarsyn eller telepati, ved at de uttrykker reingjeterens behov for å bli varslet om en mulig fare.
5. Natur, individ og fellesskap
Forståelsen av det indre og ytre landskapet – den oppmerksomme tilstedeværelse begge steder - er levende i det samiske samfunnet i dag også når det gjelder mellommenneskelige forhold, som Jens-Ivar Nergård beskriver her:
"Som faren i terrenget viser seg i form av skikkelser, kan mellommenneskelige forhold – særlig de komplekse og konfliktfylte sidene av den – også gjøre det. Det viser denne historien: En eldre dame dør. Hun etterlater seg ikke stor jordisk rikdom. Men de eiendelene som er igjen etter henne, begynner familiemedlemmene å krangle om. Det utvikler seg etter hvert en ganske bitter strid mellom dem. En natt viser den avdøde kvinnen seg fram. Hun forteller at hun er kommet tilbake for å hente sitt fattigslige jordiske gods. Den avdøde kvinnen fortsetter å komme tilbake og vise seg fram for familien natt etter natt. Flere av familiemedlemmene blir redde. De blir enige om å oppsøke bygdas leser. Han råder dem til å brenne alle levninger etter den avdøde kvinnen. Det gjør de. Da slutter hun å besøke dem om natta" (Nergård 2006, s. 81).
Nergård tolker historien slik:
"At den avdøde blander seg inn i konflikten er et uttrykk for at familiemedlemmene selv – gjennom fortellingens språk – spør henne til råds. Gjensynet med den avdøde avtegner noe viktig ved partenes eget innsyn i konflikten. At de ser den avdøde betyr at de innser noe i forholdet mellom seg i lys av henne" (Nergård 2006, s. 82).
"Fortellingene holder levende en dømmekraft der fortid og tradisjon har en viktig stemme. Den erfaring fortellingene tar vare på, får på denne måten stor betydning for de nåtidige vurdering – enten det gjelder vurderinger av natur, arbeid eller mellommenneskelige forhold" (Nergård 2006, s. 82-83).
"I samisk tradisjon er fortellingene om helbredelse viktige. De er en helbredende kraft i seg selv. Å være innlemmet i disse fortellingene betyr å være innlemmet i det nettverk av livgivende krefter fortellingene både minner om og holder levende i fellesskapet" (Nergård 2006, s. 196).
I en annen historie forteller Nergård om en mann som var sterkt plaget av merkelige opplevelser og ble hjulpet da han fikk vite at han ikke var alene om sine syner:
"Det var særlig én erfaring som stadig gjentok seg for ham: Han så en eldre kvinne med et gevær i ei reim over skuldrene klatrende i en liten bergnabb bak huset der han bodde. […] Mannen snakket med noen sambygdinger om synene av den eldre kvinnen. Dette kom noen av de eldre i bygda for øret. Han ble invitert til en lokal forening hvor han ble oppfordret til å fortelle om sine syn. Det gjorde han. Etter at de eldre hadde hørt på hans fortellinger, begynte noen av dem å fortelle om kvinnen. Kvinnen viste seg å være kjent og fortellingene om henne var eldre enn mannen som nå hadde sett henne. […] Så var det hele over – både med den klatrende kvinnen og de andre vonde opplevelsene han hadde hatt i en lang periode" (Nergård 2006, s. 200-201).
Dette viser betydningen av fellesskap og felles erfaringer for å kunne forstå de ”uforklarlige” fenomenene og kunne bruke dem til psykologisk integrering. I en annen historie forteller Nergård om en mann som hadde mistet den eldre broren sin, som druknet bare ti år gammel:
"Han fikk aldri bearbeidet sorgen over tapet av broren, forteller han. […] Plutselig en dag rett før jul dukker broren opp. […] Han har blitt voksen nå og jeg var ikke redd for å prate med han. Vi pratet sammen i flere dager. Da ble legen tilkalt. En tante av meg mente at det ikke var normalt å snakke med dauinger, forklarte mannen. Han ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
På sykehuset fortsatte han samtalen med broren sin. Personalet var […] bare opptatt av at han måtte sove. Han forteller at han en dag fikk flere sprøyter. Men, sier han litt triumferende, jeg klarte å holde meg våken. Etter tre uker hadde han og broren snakket ut. Broren drar. Mannen skrives ut fra sykehuset." (Nergård 2006, s. 204-205).
"Vestlig psykiatri kan antakelig lære noe viktig om psykosene fra samisk tradisjon. De imaginære verdener er meningsbærende selv om de er skapt av erfaringer pasienten ikke deler med andre. De springer ofte ut av smerte eller savn. […] I det samiske fortellingsmaterialet gis dette savnede eller ubearbeidede en konkret form. Det går derfor ingen skarp grense mellom en realitet og visjonen av denne realiteten. Begge er like virkelige. Den samiske tradisjonen viser at begrepet realitetsforankring, slik det brukes i psykiatrisk diagnostikk, i seg selv kan være problematisk. Den kan derfor være et viktig korrektiv til psykiatriens begrepspraksis: Den grenseoverskridende erfaring mangler ikke realitetsforankring. I samisk tradisjon blir den snarere betraktet som et uttrykk for innlevelse eller begavelse – enten det gjelder innsikt i naturen eller i mellommenneskelige forhold" (Nergård 2006, s. 208).
I fortellingens tradisjon ligger også den visdom at det skal gå en viss tid før den individuelle opplevelsen er bearbeidet nok til å bli en fortelling:
"Hele bearbeidingsprosessen dreier seg om å innarbeide opplevelsen i en dypere forståelse av seg selv. Men dette dreier seg også om å omdanne det individuelle budskap i hendelsen i en fortelling – slik at det blir en erfaring også for andre" (Nergård 2006, s. 216).
Den helbredende mekanisme er at en helhet blir gjenopprettet i et menneske som opplever å bli sett, bli akseptert, bli oppløftet. Psykologien gjenoppdager kunnskap om helbredende mekanismer som har vært kjent i urbefolkningers kunnskapstradisjoner siden tidenes morgen.
6. Avslutning
Det vestlige industrialiserte, teknologiske og urbaniserte samfunn trenger urfolktradisjonen, for å utvide vår bevissthet om ansvaret for fellesskapet og en bærekraftig utvikling. For vår egen del, for våre medskapningers del, for Jordens skyld må vi lære å lytte til naturen for å lære å lytte til vår egen visdomsnatur. Bare der kan vi lære å sette riktig verdi på naturens gaver og hele livsgrunnlaget. Den gamle kunnskapen fra naturfolkene lærer oss om takknemlighet for naturens gaver og ansvarlighet i forhold til et sårbart livsgrunnlag.
”Det er tragisk at det industrielle landbruk fører til forgiftning av jord og vann, og at monokulturer fortrenger det plantemangfoldet som eksisterte tidligere. Industrielt husdyrhold er også en vederstyggelighet som har skapt store katastrofer og uendelige lidelser for firbente, bevingede og svømmende medskapninger. Og med denne fremmedgjøringen rykket fruktbarhetsgudinnene og gudene lenger vekk og den naturgitte spiritualiteten forsvant dypere inn i naturen" (Gaup 2005, s. 191-192).
"Hver enkelt må våkne til eget ansvar, ikke avskrive det, eller legge det over på politikere og myndigheter. Alle lovene, påbudene og reglene de kommer med, er utvendige, for å regulere ytre forhold. De kan ikke forandre folk innenfra. De virkelige forandringene av livsstil og livsverdier kan bare komme innenfra og ved at den enkelte finner tilbake til visdommens kilde i sitt indre " (Gaup 2005, s. 99).
En naturnær mytologi er en viktig del av sjamantradisjonen. Mytologiens beskrivelse av ulven og reinsdyret, som symboliserer grådighet og generøsitet, inneholder et vesentlig budskap til det moderne mennesket om hvordan vi lar oss styre av ubevisste krefter i vårt jag etter stadig mer. Grådighet dreper kjærlighetsevnen. Medisinen mot grådighet er takknemlighet over livets gaver. Det er urfolkstradisjonens budskap om ansvar for fellesskapet og bærekraftig utvikling.
Huna-sjamanene fra Hawaii sier (Gaup 2005, s. 178): ”Verden blir hva du tenker den er.”
Iulie Aslaksen
Referanser
Berkes, F. (1999): Sacred Ecology: Traditional Ecological Knowledge and Resource Management. Taylor & Francis.
Damman, E. (1987): Bak tid og rom. Dreyer.
Gaup, A. (2005): Sjamansonen/The Shamanic Zone. Tre bjørner forlag.
Harner, M. (1990): The Way of the Shaman. HarperSanFrancisco.
Ingerman, S. (1991): Soul Retrieval. HarperSanFrancisco.
Ingerman, S. (2000): Medicine for the Earth. Three Rivers Press.
Malinowski, J.R. (1954): Magic, Science and Religion. Doubleday, New York.
Nergård, J.-I. (2006): Den levende erfaring. En studie i samisk kunnskapstradisjon. (The living experience. A study in Sami traditional knowledge.) Cappelen.
Selin, H. (ed.) (2003): Nature Across Cultures: Views of Nature and the Environment in Non-Western Cultures. Kluwer.
Somé, M.P. (1997): Ritual, Power Healing and Community. Penguin/Arkana.
Thoreau, H.D. (1854/2007): Walden. Livet i skogene. Pax forlag.
Watson, L. (1982): Livets tidevann. Ernst G. Mortensen, Oslo. (Original utgave Lifetide 1979.)
|
RSS for kommentarer