Vi er drømmere, som trives under under slike store vise trær. Det er aften, ikke kveld.

På et passelig bål koker den kompetente og velvillige vennen fra Øst-landet te, serverer den til oss. Den er rød. Det er sjasminte, forteller han, selv om fargen er mer brun enn rød.

Jeg drikker det jeg tror er mild sjasminte sammen med utvalgte venner, for vi skal diskutere det vesentligste av alle byggverk: Himmelstigen.

Men først dette: Det skjer altfor lett at vår ånd tynges av hverdagsligheten og ikke slipper fri, så den kan vise oss sin storhet. Det hverdaglige har en egen innbitt evne til å hypnotisere den fri drømmen, som ormen er kjent for å  hypnotiserer stormfuglen. Vi skal være fornuftige og hypnotiserte forbrukere, så dyktige i det at vi helst bør bli millionærer, ikke drømmere, bare realister i virkeligheten, og uten humor, for det er suspekt.

Hva ler du av, spør mange når jeg ler uten grunn. De føler seg visst ledd av. Sårbare er vi for andres reaksjoner, særlig for latteren som bobler fram uten grunn. 

Kan du kunsten å ha avstand til deg selv, din smerte, det svik du har følt, den skaden du har blitt påført. Alle er skadde. Men humor er universalmedisin. Og mild ironi er smertestillende. Slik lages rom for lykke midt i livsruinene, med mindre du velger å identifisere deg med ruinene. Da blir du en evig ruin selv. Ruinen er smerten av en sammenrast illusjon. Den må rase uansett. Noen gjør en sammenrast illusjon til sin innerste identitet, og kan ikke snakke om annet en sitt opplevde kjærlighetssvik.

Jeg har forsøkt å helbrede kvinner som dette, for det er et kvinnesyndrom, forsøkt med alle kunstens og magisens midler, men sjelden har jeg hatt hellet med meg.

Med hjelp av gode venner og rik te kan kan visdom oppstå i kveldsskumringen, under løvhenget. Der sitter jeg sammen med fire utvalgte venner. Vi er drømmere, som trives under under store trær. Det er aften, ikke kveld. På et passelig bål koker den kompetente og velvillige vennen fra Øst-landet te, serverer den til oss. Den er rød. Det er sjasminte, forteller han, selv om fargen er nærmest brun.

Men teen stemmer sinnene til moden ro. For den har ikke for høy temperatur, men mildhet og aroma, den har nyanser i smak og duft, den stimulerer sansene, pirrer dem ikke. Vi stemmes til ro. Verdens uro og grådighet blir borte. Lidelsene renner ut av tanker og sinn. Teen og stunden og den milde stemningen omvender oss fra det hverdagslige, setter vår ånd fri.

Vi modnes til humor og visdom, så vi til slutt er som utvalgte for denne anledningen. For vi er en krets  som dyrker umoderne dyder, nærmest i det skjulte, og fjernt fra de travle og ordinære iakktagerene, som med plumpe bemerkninger kan trekke oss tilbake til hverdagsligheten.

Den vise mann fra det karrige nord, et hode høyere enn de fleste, er vokst ut av småbruket og fiskerbondens arv. Han har en hang til det høye, som vise sitater og litterære drømmer og er en elsker av Hamsun.

Den senete mannen fra Vestlandet som kommer ut av steinbryternes slekt, er blitt økonom, en vellykket kremmersjel. Så er det apotekersønnen fra Øst-landet, som ikke  fulgte helt i fars fotspor. Men han er god til å koke te. Dessuten er det med en mann fra Persia, som er sufi og følger i Rumis fotspor. Han vet vi elsker Ruma. Derfor er han her. Jeg trenger ikke si mer om det. Vi behandler ham alle med respekt, som en stjerne på visdommerns himmel.

Jeg er sjamanen som har jeg glemt alt om det akkurat denne kvelden. Dette er den kvelden da vi skal diskutere det vesentligste byggverket, nemlig Himmelsigen.

V i drikker vår te i stillhet, mens tankene kretser om temaet, som blir mer og mer virkelig for oss.

Vi er alle enige om at den finnes, må finnes så vi kan komme levende ut av dette livet. 

- Stigen har ni trinn, sier jeg fornøyd med min numerologivisdom,  jeg som sjelden  kan taste inn det riktige KID-nummer når jeg betaler regninger på nettbanken. Man nå er jeg fornøyd. Det høres i alle fall ut som en riktig antagelse. Og rundt et så luftig tema kan man vel bare komme med antagelser. Det er det beste man kan gjøre, tenker jeg.

Den har tre, sier den vise litterat fra nord, som kommer fra mer beskjedne kår enn meg, som hører hjemme oppe mellom fjell og vidder, høyt hevet over kystens bølger.

- Den er en steintrapp sier en annen og setter koppen fra seg. Gjett hvem som sier det? Vi vet det alle, men lar utsagnet bli stående uimotsagt. Alle må få komme til orde. Ingen av oss er her for å diskutere  for å vinne. Alle vet vi at steinen kan være hul som kroppen og at stigen består av drømmestoff. Så hva er vel mer logisk enn at stigen er av stein?

- Vi må knele dypt ned om vi skal komme opp og nærme oss Gud, sier sufien.

- Vrøvl, sier apotererens sønn godvillig. Han bærer på den hemmeligheten som alle kjenner, at han har blandet mer en sjasmin i teen, uten å fortelle det til oss, og eleksirene skaper den gemyttlige stemningen, der motsetningene knapt merkes, mens vi diskuterer himmelstigen.

Alle er vi uenige om antallet trinn, og ennå har vi ikke virkelig tatt fatt i å diskutere det vanskeligste tema, hva den stigen er laget av.

- Stigen blir til først når drømmen overtar virkeligheten. Det sier økonomen, men fortsatt tror jeg at jeg velger millionene i banken fremfor å gå levende ut av livet på denne himmelstigen.

 - Fly, lille fugl, sier sufien, og tar til å danse. Han klapper i hendene og virvler omkring. Virvelen tar til å virke. Den trekker oss inn i denne dansen, selv meg som sitter stille.

-  Genialt, sier økonomen, han kommer ut av en kontemplativ halvtime. Hva er det han kommenterer? Sin indre dialog? Millionene? Dansen? Stigen?

Da mikser kokeren en ny tekopp til alle. Det skjer i skyggene av de store trærne i lunden. Hva slags gift er det han gir oss denne gangen? 

-Av snakk utretttes ingen ting, sier han. Sufien tar til å le mens han danser som vanvittig, og det støter meg i denne hellige stunden, der vi dyrker mild harmoni.

Endelig roer sufien seg, så vi kan drikke teen i mild ettertenksomhet. Han står i ro, men danser fortsatt, for øynene hans ruller i åpningene.

Den vise litterat fra nord vil ha te-påpfyll og får det. Da er han fornøyd, han som ellers ikke har det så legg med å være fornøyd. Det er småbrukerarven fra nord som gnanger i ham. Slik er hans hverdagslodd, ikke mitt.

Apotekeresønnen har også et lodd, det ikke å klare å følge i fars fotspor. Han er for nervøs for enhver eksamen. Derfor hopper han alltid av rett før det gjelder. Ellers har han fotografisk hukommelse, har han fortalt. Det er også et lodd å ha. For hvem elsker den briljante?

Sufien må alltid skille seg ut, legger seg på ryggen ned på bakken, med armene ut til siden. Der resitere han dikt på et språk som vi ikke forstår, fordi vi er ulærde i verdenslittererturens språk, det Rumi behersket.

Selv småbrukersønnen, som ellers slår om seg med Hamsunsitater, er stum. 

Det blir stille, Der sitter fem stille menn. Mellom høye trær. Det er da det skjer. Det går opp for meg at vi alt er nådd høyt opp på stigen. Det ser jeg fordi jeg er vant med fjell og vide horisonter. Vant med høye himmeler. Det er mye himmel over Røyehodet. Der pleier jeg å dyrke naboskap med stjernene.

Men nå blir jeg svimmel. Fordi det er så langt ned til jorden. Jeg holder på å falle. Jeg var visst for skjelven i høyden like vel. Jeg hadde falt om ikke min liggende sufi-bror hadde grepet meg om leggene med sine sterke hender. Han ligger på jorden og er vant med å fange opp de som faller inn i den høyeste ekstasen. 

- Jeg har ført dere opp stigen og til terskelen, sier apotekerens sønn. Han heter Roar. Det er altfor vanlig. Hans far gjorde galt i å oppkalle ham etter seg. Det var slik den yngre Roar fikk problemer.

- Hvilken terskel? spør jeg, som har seidesteiner som min terskel. Det er vanligvis dem jeg krabber opp fra. Men nå holdes jeg fast av den liggende sufien

- Den terskelen hvor vi kan overskride tiden.

- La oss gå over, sier den lange vise fra nord. Men Roar nøler som alltid foran eksamener. For dette er en eksamen. Den største eksamen som finnes.

 - Er vi ved verdens ende? spør økonomen, da er jo alle sorger over.

- Ja, sier den vise fra nord. Nå er han der han kjenner seg hjemme. Fiskerarven og havet gjør at han så lett er fortrolig med det uendelige himmelrommet.

-  Er verdens ende alt her? Roar rynker pannen, I 2007, er det august, eller...

- Da går vi da. Ikke noe å nøle etter. Det vise fra nord leder an. Sufien reiser seg og danser over i en hvirvel. Økonomen ser seg ikke tilbake. Millionene er forlengst glemt. Roar ser seg tilbake, men blir blir nølende med. Så han består eksamen til slutt.

Jeg er svimmel, men klarer også kravle meg over terskelen. For jeg vil ikke gå glipp av det som venter. Det har jeg ventet for lenge på. Slik blir vi del av forandringen.

Da morgenlyset kommer står fem tomme tekopper igjen på bordet mellom trærne. På en av dem står å lese: Verdens beste pappa.

Ailoooo 

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar