Skriving kan fungere terapeutisk. Det å få det sagt kan lette på trykket. Men hva med å si det som poesi, selv om det man har på hjertet er en klagesang?

Å skrive fører en inn i jakten på den rette formuleringen, det rette ordet. Mange har oppdaget at man gjennom det kan identifisere en smerte, hyle ut et overgrep eller mumle fram en svart mot-besvergelse.

Den som skriver som terapi kan ha glede og utbytte av dette. Men når  det som skal sies for å lette på trykket er sagt, når ordene er ute for denne gangen og tiden tar en videre, kan det være at ”spøkelsene” og ”demonene” dukker opp igjen, og nesten like kamplystne som før.

Så krysser man klinger igjen, og skriver på...men i blant kommer mismotet. Tar smerten aldri slutt? Blir jeg aldri ferdig med barndommen skader, eller med mitt mørke karma? Er det slik at demonene alltid må vinne?

Og hva da? Finnes det ingen redning?  For smerten har en tendens til å ta strupetak på kreativiteten, og det som kveles er evnen til å  leke. For når man kjenner man kjemper for retten til å leve er det lett å glemme at kjærligheten er for alle, den er i luften og pusten, den er i essensen og kan finnes i språket og fylle sinnet med befriende ord.

Det man kan kjenne som demoner og tungt karma trenger ikke være noe teologisk eller noe mystisk og uavvennelig som  man ofte legger i ordet karma. Det finnes ingen demoner. Det man kjenner på er først og fremst og bare avviste tanker og følelser, som må avises eller avkjøles. For de kan være som isi sjelen eller kan brenne hett som helvete i magen.

For n som skriver og for alle andre, så finnes det ikke et helvete av is eller ild i jordens indre med avlegger i kroppen, selv Paven har innsett det nå og opphevet denne overtroen.

Man må finne ut hvordan man  plages. Hvor bor denne avviste følelsen? Hvor i kroppen har den avviste smerten sin ishule eller esse? Kan du se den? Hvilken form eller farge har den? Kan du høre den mumle eller gråte? Eller lukte den, og ikke bare føle og fornemme.

Man kan bruke all denne informasjonen som da dukker opp for å kombinere et terapeutisk prosjekt med det poetiske. For om man finner en bru fra det rent terapeutiske og inn i det kunstneriske for at klagen ikke skal bli for entonig og ensfarget..

Om man vil gå inn i denne prosessen som en skapende metode kan man ta disse skrittene som et forarbeid av terapeutisk karakter, for å slå en bro over til det poetiske og mer flerstemte.

Først altså identifisere plagen, smerten eller overgrepet.

Så si til det man identifiserer:

Jeg ser deg, svarte sky i mitt indre.
Eller: Jeg ser deg, lille stakkar, som alltid står så taus og trist i halvmørket innerst i magen? Jeg ser deg, din svarte Faen, som  du som slår gnister i leveren min, du som  brenner meg med ditt innadvente raseri. Jeg hører dine forbannelser og din smertesang. Jeg lukter svovel.

Du må altså identifisere smerten så mangfoldig som mulig.

Så akseptere det du føler, ser, og hører.

Jeg aksepterer deg fullstendig. Jeg aksepterer deg helt og fullt. Ja visst, aksept i stedet for den sedvanlige avvisningen av smerte og skamfullhet. Tåle, ikke fortrenge. Tåle kaos. Tåle minnene. Tåle aversjon og litenhet.Tåle trettheten, det uartige, den rastløse, den utilfredse ”ånd” som også bor i det indre.

Den man har identifisert og navngitt trenger å bli sett og å kjenne seg akseptert for å føle seg verdsatt, for å kunne vokse, kunne forvandle seg fri til å avgi sin skatt og gi deg sine/dine ubrukte språkevner tilbake.

Det tredje steget i prosessen er som følger: Jeg tilgir meg selv for å føle som dette. Jeg tilgir meg selv for å ha tenkt på denne måten. Jeg tilgir meg selv helt og fullt for alt dette.

Altså:

Jeg ser deg, jeg føler deg, jeg hører deg.

Jeg akseptere deg helt og fullt.

Jeg tilgir meg selv for å føle som dette.

Dette kan man arbeide med over tid både som terapi og som en kunstnerisk undersøkelse av sinn og språk. Man kan gjenta og gjenta prosessen, se den forandrer seg mens energien løper ut av hindringene og blokkeringene løser seg mer og mer opp.

Man kan opgså bruke denne metoden for å identifisere seg med andre menneskers følelser, både for å helbrede de som trenger det, og for å kunne forstå dem...

De forandrende fasene i dette gir hele tiden innspill til teksten. Utforskningen gir nye språklige innsikter og oppfinnelser. Da leker poesiens ånd i teksten, svinger sin trylle(bok)staver.

Ailo Gaup

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar