| En hyllest til dyrearven |
 |
 |
 |
|
Sjamaner kontakter dyreenergiene. Mange rynker på nesen av det, mener at dyrene er en laverestående kraft og intelligens i forhold til menneskene. Men hvem var det som registrerte tsunamien før den skyllet inn over land og gjennom det reddet sitt liv, var det dyr eller mennesker? En gang for lenge siden bodde jeg et år i Sandefjord. Dette skjedde der i byen, rett før jul. Jeg kom gående ned en gate. En bil med stoppet utenfor en slaktebutikk, folk tok til å bære griseskrotter ut av bilen og inn i butikken. Jeg var ung og "følsom" da, oh akkurat da syns jeg det syns det gjallet et skrik av smerte gjennom julegatene. Jeg tok konsekvensen av det, ble vegetarianer og, drev det så langt at jeg frøs på ryggen av kjøtt, og av det å putte i meg "dyrelik". Slik ble jeg også redd for dyreenergiene. Men jeg kommer fra reinsdriftsforfedre, og da jeg flyttet til Kautokeino ble dette virkelig et dilemma for meg. Jeg skal ikke gå nærmere inn på den mest avgjørende episoden. Det er en for privat hendelse. Men i dag er jeg i alle fall kjøttspiser, fiskespiser og spiser av skalldyr og animalsk protein. Jeg er også vel med det, og mitt 14 år gamle intermezzo som vegetarianer ligger langt bak i min historie nå. Når jeg som sjaman møter andre åndelige tradisjoner og når jeg snakker om kraftdy og dyrearven, kjenner jeg i blant denne motstanden mot og negasjonen av det jeg legger fram. Det er greit. Jeg har etter hvert oppdaget at av alle de spirituelle tradisjonene jeg kjenner, er det bare oss sjamaner som omtaler dyrearven på en positiv måte. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt noen prester, imamer eller lamaer snakke positivt om dyrearven og gi takk til den. Jeg har et inntrykk av at de kristne, jødene, islam og buddhistene i hver sin åndelig sammenheng mener dyrearven er noe laverestående, noe man ikke skal bry seg om eller befatte seg med. Det er visst ikke noe å hente der. Snarere tvert imot. Jeg er altfor ignorant til å vite presist hva forskjellige toneangivende skriftlærde fra disse tradisjonene sier om dyr og dyrearven. Om det er noen lesere som kan formidle kunnskap om det, så er de velkomne til å løfte meg ut av uvitenheten. I den sjamantradisjonen jeg kjenner, er dyrearven en gave. Men jeg vil gjerne gi en presisering. Når jeg mener det er en gave må det forstås på to måter. For det første har jeg den oppfatningen at menneskene står på plantenes og dyrenes skuldre i evolusjonens sammenheng. Det er ikke noe nytt naturligvis, men må sies. Og i en spirituell sammenheng må dette må forstås på denne måten, at det vi har arvet er dyrene samlede overlevelsesevner og strategier. Derfor sier vi at vi alle "rir" på dyrearven, altså på kraftdyrene, de åndelige dyrene, mellomleddene mellom enkelte dyr og enkeltmennesker. Om man begynner å leke seg som sjaman, og går inn i mytologilandet, kan man finne utslaget av denne arven i eget temperament. Naturligvis kan et menneske gi uttrykk for mange temperamenter, slik som dyrearven i sannhet også er mangfoldig, men det er ikke vanskelig å se at et individ kan være farget og formet av ett temperament, et annet står for en forskjellig styrke og kraft. Derfor kan man si at et menneske kan være ulv, en annen dådyr. Denne folkelige kunnskapen ligger også i diktning og språk. Arne Garborg sneier innom dette i diktsyklusen Haugtussa. For meg virker det som om dyrearven sitter i reptilhjernen. I alle fall merker jeg den der, som en varme, en energi bak i hodeskappen og nedover i nakken. Da jeg oppdaget dette, snurret det meg rundt som en snurr. Det var som om jeg fikk en ny og ukjent energi, en energi fra fortid, men i nåtid. Den kom gjennom meg på mange vis, som enkeltdyr og dyreflokker, og som planteetere og jegere, som fugler og skrekkulver, som reinsdyrfolkker og som en alenejaktende lydløs gaupe. De kom fra fortid, javisst, og inn i meg. Det skal ikke føre til at man blir bakovervendt evolusjonistisk sett, for kraften i dette skyver framover. Kraften kommer fra fortiden og leder inn i framtiden, slik overlevelsesarven gjør det. Og overlevelsesarven ligger i det sanselige. I dyrenes sansekraft. Den overgår som kjent menneskene, for vi har ofret mye av den kraften i bytte mot hjernen. Å fly som en ørn, med ørnens blikk. Å vandre inn i stillheten som en jaguar. Å være haren, eller musen, være på vakt for dem som er på jakt. Dyresansene reddet og redder mange dyr i fra døden i katastrofene, som kjent. Men hva når dyrenkraften går mot framtiden? Former den menneskene som dyr da? Drar oss ned mot noe lavere, som noen later til å tro? Nei, ikke det. Jeg er naturligvis kjent med forskjellen mellom mennesker og dyr, at de har funnet sin plass og forandrer seg sakte nå, mens vi har fri vilje til å velge mange muligheter og temperamentsfarger. Men kraftdyr som vekkes, som løper som fra fortid og inn i framtiden, de fri fra tid naturligvis. De er også fri fra dyreartens begrensninger. De har en annen oppgave ogen annen rolle. De er agenter for det hellige. I mytologiens land kan de lede oss videre gjennom menneskelivets kaos og følelsenes floker. Dette mytologiske samspillet jeg skriver om her kan oversetter inn i det dagklare menneskelivet. Sjamanen i deg er oversetteren fra myte til rasjonalitet..
mvh ailo gaup
Sett som favoritt
Bokmerk denne
Få denne på e-post
Visninger: 29283 Kommentarer (9)
  skrevet av torste1, February 01, 2010
mycket bra næringsverdi for sjelens umettelige mage. fornyende kraft i ord og bilder. Gracias!
skrevet av nn.snurr, February 01, 2010
...mht til utsagnet om at du ble redd for dyreenergier ved å være vegetarianer. Virkelig?
Jeg, for eksempel, føler meg ikke redd, selv om jeg er vegetarianer. Og hvorfor disse skillelinjene mellom dem og oss? Snurrer vi ikke alle - folk som dyr – rundt på samme snurrebass. Jeg tror det. Når det gjelder dyreenergier og de skriftlærde innenfor de store verdensreligionene finnes det ganske mye info. om slikt på nettet. Skulle ikke forundre meg om det til og med er opprettet en egen Facebook-gruppe om dette. Men, men... et kjapt søk på nettet førte meg hit: http://www.hinduwebsite.com/hi...imals.asp. Og siden buddhismen oppstod i India vil du finne mye av det samme tankegodset der. Kristendom og islam, som henter mye av sitt tankespinn fra jødedommen, vil nok bekrefte mange av dine tanker. I skrift. Og i munn. Likevel tror jeg at dersom du snakker med folk vil du fort finne både kristne, muslimer jøder og buddhister som surrer rundt og tror, bruker og til og med setter pris på reptilhjernene sine. Av og til går det litt for fort for noen av oss på denne snurrebassen at man glemmer kanskje at man står på skuldrene til både dyr og mennesker, og da er det fort gjort at hele snurrebassen skeiner ut og velter. Men det gjør ingenting. - Det er alltid noen som fristes til å sette fart på snurrebassen igjen, og slik fortsetter dansen. – Hvilket minner meg om: Are we Human or Dancer...hvor faen ble det av genitiv s-en???? Den ble kanskje svimmel og datt av i svingen, eller i spinnet, for å holde meg til fagterminologien innenfor snurrebasstradisjonen.( Jojo det ble visst en henvisning til et helt annet leketøy og til en tråd som nå kun henger inne på Forumet). Men ettersom jeg i mange år – før jeg ble svimmel – var snurrebass-entusiast kan jeg gjerne informere snurrebass-ignorante om at snurrebass er et leketøy som fungerer ette gyro-prinsippet og at det finnes mange navn for denne finurlige surresaken blant annet: Kattimann, kåtekall, snørekall, speril og sylletopp. Og jeg sverger på at jeg nesten ikke har spunnet opp noen av dette selv.-Jeg bare trykket på pinnen og så spant det hele videre av seg selv.
skrevet av Olve-Brynjar, February 02, 2010
Blir frisk å glad av å lese det du skriver.
Og ja,jeg lurer ofte på hvorfor vi kaller oss mennesker. Hva gjør denne tittelen med oss,annet en å skille oss fra dyreriket og jordens overflate? Som menneske skal man liksom sveve litt over bakken og iaktta naturen rundt oss som noe utenfor oss selv noe vi kan gjøre som vi vil med,siden den ikke er endel av oss allikevel. Misvisende tittler har vi nok av i denne verden.
skrevet av Ofela., February 02, 2010
Ok. Noen blir vegetarianer fordi de misliker og er redd for dyr.
Andre blir vegetarianer fordi de elsker dyr og anser dem for å være likeverdige medskapninger. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ser på det som det motsatte av et problem eller en begrensning. Men jeg tror at dyreenergiene kan komme tilbake å plage de som dreper og/eller spiser dem, spesielt hvis de har hatt et uverdig liv og en uverdig død, som ofte er tilfellet idag. Man kan bli avstøtt fra naturen, føle uro og tomhet. Før fantes det ritualer for å forhindre dette. Kolesterol fra animalsk fett kan også kalles "dyrenes hevn", og forårsaker død gjennom å føre til mange forskjellige sykdommer. Andrenalin framkalt av dyrets dødsangst forblir i kjøttet og påvirker mennesket som spiser det. Men vi har altså muligheten til å velge.
skrevet av nitsirk, February 02, 2010
Det er da merkelig egentlig at prester og imamer undervurderer dyrearven da duen samtidig kan være symbol på kristus. I tillegg skal Jesus også ha fått undervisning av en slange.
I ei bok om sufisme så jeg at løven og påfuglen hadde en særstilling der. Egentlig finner vi dyrehjelpere i disse religionene, men det er tydeligvis bare hos de som velger erfaringsveien, og ikke hos "korstogkapitalistene". Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
