Sjamanfaget må holdes levende! Takk for at du bidrar til det Ailo, å holde ilden levende!

Men jeg funderer på en ting, som jeg så noen satte et spørsmålstegn ved, i en annen tradisjon; når vi kjenner retorikken ut og inn, også i sjamanismen, når vi vet hva som hjelper, eller hva som har hjulpet så mange, når vi kjenner alle de riktige svarene, kan det hindre oss i å møte oss selv, å møte andre med et åpent sinn, undersøke oss selv, bakenfor alle masker og rustninger, bakenfor all forvirring, alle disse slørene som følelser og tanker kan hylle oss inn i? Jeg spør fordi jeg har tatt meg selv i det mange ganger, i å komme med svaret, før jeg virkelig har kjent innover eller undersøkt det nøye på andre måter, eller jeg har godtatt et svar andre har kommet med, uten å gjøre tilsvarende undersøkelse. Det er godt med mantra og ordtak, jeg vet det funker,jeg vet at jeg trenger dette som et hjelpemiddel, men hvis vi alltid i møte med vanskelige livssituasjoner bare liksom får opp svarene og ikke spørsmålene, ikke går inn i det vanskelige, møter det, erfarer det selv, den veien som kan være så kronglete, løper vi da virkelig en risk, i å ikke gå veien om å undersøke alt veldig nøye selv, forbi blokkeringene, maskene, og forvirringsslørene våre? Har vi de riktige meningene, slik at vi ikke greier å møte tabuene i oss? Tabuene som ikke sprekker før de kommer opp i sola! Eller noen skal vel være der for å holde på plass det hellige? Ja, det er mye å lure på, i en tradisjon som blir holdt levende er det vel rom for det, et spørsmål eller fler, en undring og en nysgjerrighet, et engasjement.

Nyskapning uten å gi slipp på tradisjonen, det er jo bare en utvidelse, det skal bli spennende å være med på reisen

Når jeg hadde skrevet dette, åpner det seg bare nye spørsmål, det er som blåne bak blåne, så langt øyet kan se, uendelig synes horisonten. Det som slo meg nå var, må det være en balanse oppi det hele, den gamle tradisjonen og det nye som blir skapt? Er det lett å vanne ut alt det gamle, gi slipp på for mange ritualer og oppskrifter? Men alle tradisjoner som blir holdt levende blir jo preget av de menneskene som lever innenfor tradisjonen, av tid og sted det oppstår i. Og en ting til, er det viktig å møte levende mennesker, en lærer eller fler som har dype røtter innen sjamanismen, for å ta vare på det gamle, for mye kan vel bare formidles muntlig, i det det skjer? Og kan en tradisjon som har dødd ut vekkes til livet igjen, slik som bruk av runer og seid, eller blir det en nyskapning ut fra den tiden vi lever i? Alt er vel greit, så lenge det funker, så lenge vi mennesker og planeten kan få det bedre, eller?

I møte mellom det gamle og det nye skapes en sterk friksjon

Den gamle sjamankunsten tar den veien som sjamanen vandrer på
som den følgesvenn den er,men den kan også finne på å gå sin egen vei,om sjamanen blir lei.Da kan den finne på å oppsøke folk som kanskje ikke har hørt så mye om den gamle kunsten,og blande seg inn i deres tanker og drømmer.
Den gamle kunsten eies ikke av noen,og derfor kan den ta den veien den vil.
For at dette er en kunst med en egen vilje til forandring,er det ikke tvil om,er det vel.

Den gamle kunsten eies ikke av noen,og derfor kan den ta den veien den vil.

klapp, klapp!

det jeg er redd for med sjamanisme, forresten et ord jeg har sluttet og bruke, er fastlimte mentale konsepter. det er hårfint merker jeg, overgangen til mentalt konsept og religion. ser på det som at det var slik religion oppsto i utgangspunktet. ser på religion som frosne myter. sjamanisme må bestå i å holde myten levende. synes det er et viktig bidrag å jobbe for å bevare dette esssensielle, ellers blir det det motsatte av hva det i utgangspunktet er.
har sluttet å bruke denne termen sjamanisme, fordi jeg da planter en oppfatning om meg hos folk som ikke stemmer med virkeligheten....som er: min egen persepsjon.
så hva skal jeg med sjamanisme, så sant jeg ikke er lærer eller lege og må ha det som arbeidstittel for at folk skal finne meg?
"jag trivs best med øppna landskap"

kjenner meg veldig godt igjen i disse to siste :-)

Vert også uggen med tanke på at det i eit krampetak skal dannast faste, mentale konsept mht sjamanisme.Er det vegen å gå?
Kan det ikkje i framtida verte rom for den enkelte sin mytologi, uten at det skaper for stor forvirring? Eller er dette tida for ei nordisk støypeskei?
Meinest det då i ein mindre, avgrensa gruppe av sjamanismeutøvarar, eller som ein generell kjennskap av typen "finn-det-på-wikipedia"?
Eg trur dette er basert på ein slags utrygghet, men det er muleg eg er ridd av kulturell og etnisk forvirring her.

Som ein kommentar til foredrag om sjeletap og sjelehenting førre dagen, lurer eg på dette;
Sjamanen tek seg av gamle traumer, fastlåste traumer, isprinsesser og skye barneauger i mørke sjelegrotter. Greit nok.
Det eg lurer på for framtida, her i nord, er om de ser på sjamanen som ein som, til slutt, tek på seg å løyse dei knutene i sinnet(og samfunnet)som ikkje helsevesenet greier ta seg av?
Eller kunne det vore ein utfordring å late sjamanen bli meir ein del av førstelinjepersonellet når ting går trått?
Her i samfunnet me lever i i dag, blir ein jo som kjent oppfordra til å roe seg ned, sove eller gå inn i ein psykisk dvaletilstand når krisa råkar..
Har sjølv opplevd å brått miste ein nær og kjær, og det var ikkje måte på kor hjelpsame folk var med å døyve smerten og galskapen nett då det stod på.
Ta deg ein pils, sa ei velmeinande sjel, og skvalpa i meg ein del.
Ein makteslaus(og ung) lege snubla til slutt inn framfor den møkkete og svette senga og tilbaud intet mindre enn sovetabletter og lite anna. (trur eg bad han dra til Helheimen.)
Og folk tykte det var bra eg gjekk meg ein tur, slik heilt på eiga hand, i tåkeheimen.For å roe meg?
I dag ser eg tydeleg at det truleg kunne hjelpt med ein type sjamanisme , for ein sjelebit flaug som ein sputnik-rakett langt ut mellom stjernene, der..
Kanskje ikkje sjelehenting, men å riste meg innatt i røyndomen og smerten?
Det eg vil fram til, er at vis sjamanismen skal vere meir altomfavnande og integrert i samfunnet, må sjamanen vere førstelinjepersonell, i større grad.
Der ting skjer.
Las nyleg ein artikkel om sjokk og psykiske traumer, og om kven som raskast kom seg etter eit psykisk sjokk.
Det viste seg at det aller mest negative rett etter at krisa råkar eller ein opplever noko traumatisk, er å falle i søvn.
Dette forlenger fornektelsefasen mykje meir enn å vere tilstades og vaken, saman med folk.
Og slik er jo sjelden kulturen i dag; lat den traumatiserte sove, enten fysisk eller mentalt.
Døyv smerter med sovepiller, lykkepiller og tillat dei rundtom å distansere seg so inderleg vel frå den som er råka.

Jeg forstår at sjamanismen er en erfaringsvei.
Jeg forstår at det som tolkes inn i ordet sjamanisme, kan være
ulikt i forhold til tid og sted og mennesker.
Sjamanisme som et antropolog/religionsvitenskapelig skapt begrep,
er vel bare et hjelpemiddel, for å forsøke å forstå noen tradisjoner
både her og der og bakover i tid og for å kunne se forskjeller og likheter.
Men må vi finne opp både kruttet og hjulet på nytt hver eneste gang.
Er det ikke godt med noen metoder som har blitt utprøvd og som har vist