Det sterke øye PDF Skriv ut E-post

Det sterke øye er selve kronen på mennesket som skaperverk. Med det kan jeg sjamandrømme med åpne øyne. For lyset i det sterke øyet er sterkere enn dagslyset. Det er lysets kilde. Jeg bruker det når jeg healer. Det har en målestokk av fullkommenhet i seg. Det steke øye spiser jeget, tilbake er ikke-jeg, som Aldous Huxley formulerer det.




Veien til å åpne det sterke øyet kan være kronglete og lang. Mange vet ikke en gang at de har det. Man kan ”leke” klarsynt og vekke intuisjonen og arbeide med den på forskjellige nivåer, men det er ikke i nærheten av å se med det sterke øyet.

Det må skje et indre sprang for at øyet åpnes.

Sjelebiter må tilbake på plass, for forfløyne sjelebiter holder oss fragmenterte og låser den enkelte til smerte fra fortiden. Fragmentert sjel skaper spillerom for en rekke distraksjoner.

De minner en om fortidens mange begredelighheter, rommer forestillinger om tap avkjærlighet og at noe er i veien med en, holder fast gammel forurettethet og ydmykelser, og ikke minst. De opprettholder en illusjon om tapte innbilte fornøyelser, gleder og muligheter.

Tapte sjelebiter er projeksjonenes arena.

Hvis jeg ikke hadde opplevd det da jeg var ung...Hvis jeg bare hadde vært...hvis jeg bare hadde hatt...om sanfunnet bare hadde gitt meg sjansen...og alt det man ikke oppnår eller får til er de andres skyld.

Sjelen splintres på grunn av smerte. Det er sant og visst. Sjelebitene fordunkler lyset, de synkverver og det sterke øye. Det er som begravet i historien og kan ikke skinne sitt lys ut nå, i dette øyeblikk. Det er et vakkert bilde å tenke på dette som månen, idet den kommer frem fra bakom bak skyene og skinner.

Når alt kommer sammen i en hel sjel, når smerten er dempet, evner og konsentrasjon kommer tilbake, når kropp og sinn får tilbake nok oppløftende erfaringer, da kan det skje. Da kan man kjenne seg gjenfødt. Det åndelige barnet kan vise seg og øyet åpnes. Og det første øyet gjør er å spise jeget med sitt lys. For lyset har den høyeste vibrasjonen.

Dette er en erfaring ulik alt annet.

For det nyfødte ikke-jeg eksisterer ikke jeget med sine personlige følelser og med sine pretensjoner og sin opptreden. Jeget er midlertidig utslettet. I det øyeblikket man opplever ikke-jeget,ser man omgivelsene og andre mennesker som de virkelig er. Ikke-jeg er befridd fra jeg, fra en verden av tid, vurderinger, kalkuleringer, sympatier og antipatier, selvhevdelse og all verdens verbal skråsikkerhet.

Det er den gaven som lysøyets målestokk gir.

Ekstasen er i øyet og alt øyet faller på svarer bilbake med lys og ikke-jeg.

Jeg har for øvrig aldri følt meg så sett som når jeg var rundt opplyste mennesker, mennesker som hadde åpnet det sterke øye. I seg selv var bare det det å få skint det sterke lyset inn overt seg som den dypeste healing. Ingen ting ble sagt. Men det skjedde. Øyet åpnet seg. Lyset åpnet seg innenfra, som månen, når den kommer frem fra bakom skyene.

Besværligheter finnes i beskrivelsen av tilstanden. Den støter mot vanlige vestlig livserfaring. Øyet åpnes ikke etter demokratisk utvelgelse. Selv om det er så at alle har en lyskilde innerst inne, eller øverst oppe, må det åpnes ved egen innsats. Enhver må tenne sitt eget lys og være sin egen lampe.


Dette er inuitsjamane Auas beretning om sin opplysning:

”Jeg prøvde å bli sjaman ved andres hjelp, men det lyktes ikke. Jeg beøkte mange berømte sjamaner, gav dem kostbare gaver….

Så oppsløkte jeg ensomheten og her ble jeg først melankolsk. I blant gråt jeg, kjente meg ulykkelig uten grunn.

Da, uten grunn, ble alt forandret. Jeg kjente en uforklarlig, stor glede, en glede så stor at jeg ikke kunne begrense den. Jeg måtte synge, synge en stor sang som hadde plass til ett ord: glede, glede. Og jeg sang av mine lungers fulle kraft.

Midt i et slikt anfall av mysteriøs og overveldende glede ble jeg sjaman, uten å vite hvordan det skjedde. Men jeg var blitt sjaman. Jeg kunne se og høre på en helt ny måte. Jeg hadde fått min quaumanEk, min opplysning, sjamanlyset i kropp og sjel.

Og dette på en slik måte at det ikke bare var jeg som kunne se gjennom livests indre mørke,, men det samme lyset skinte også fra meg. Det var usynlig for mennesker, men synlig for alle åndene frea jord og himmel, luft og hav, og de kom til meg og ble mine hjelpeånder”


- Shamanic enlightenment is the literal ability to lighten the darkness, to see in that darkness what others cannot percieve. This may, in fact, be the most ancient meaning of ”enlightenment”, sier sjamanmesteren Michael Harner.


Nok et opplysende sistat fra William Blake:

”Hvis erkjennelsens dører ble renset, ville alle ting sees av mennesket, som de er: Uendelige”.


Ailo Gaup



Kommentarer (2)Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 


Kopirett © Tre Bjørner Forlag 2022. Redaktør: Ailo Gaup.

Host: Kvisvik Nettutvikling