|
Av Inger Lise Mong
Flyturen er lang. Avreise Gardermoen kl 0635, ankomst Lima, Peru kl 2015. Legg til sju timer for tidsforskjellen. Å gå ut av flyet er som å gå inn i en annen dimensjon. Energiene er
monumentalt forskjellige, selv om man rent fysisk finner mange
likhetspunkter med andre storbyer rundt om i verden. Forurensning,
søppel, horder av biler og mennesker. Tiggere, uteliggere osv. Men
bakom ligger energiene, de lyver ikke: dette er en annen verden.
15. september 2006.. Starten på et eventyr, en merkedag. Denne dagen treffes en gruppe mennesker på Gardermoen i otta for å legge ut på en reise som vil forandre oss for resten av livet.
Flyturen er lang. Avreise Gardermoen kl 0635, ankomst Lima, Peru kl 2015. Legg til sju timer for tidsforskjellen.
Å gå ut av flyet er som å gå inn i en annen dimensjon. Energiene er monumentalt forskjellige, selv om man rent fysisk finner mange likhetspunkter med andre storbyer rundt om i verden. Forurensning, søppel, horder av biler og mennesker. Tiggere, uteliggere osv. Men bakom ligger energiene, de lyver ikke: dette er en annen verden.
Første natta ligger vi på et lite hotell i byens beste strøk, Miraflores. ”Sjefen” på turen, Lasse, fortalte på forhånd at dette var et fint hotell med god standard. Overraskelsen hos denne lite bereiste skribenten blir derfor stor da jeg oppdager at man ikke kan kaste papir i do, for det tåler ikke kloakksystemet, trykket på vannet i dusjen er som hjemme: lik null og at frokosten består av kaffe, te, hvitt brød og syltetøy. Ikke en eneste lokal spesialitet ble servert der, nei..
Dag to er det tid til litt utforskning av nærmiljøet, der man rekker et besøk på Inkamarkedet i byen og å kjøpe spennende importerte sigaretter fra Indonesia med nelliksmak. Etterpå inntok vi en vestliginspirert lunsj nede på en strandrestaurant med utsikt over Stillehavet. Lima er en by med to værtyper, om vinteren er det overskyet og kjølig. Om sommeren er det sol, men aldri over 30 varmegrader. Nå er det tidlig vår og været er overskyet.
Reisen fortsetter, denne gangen med fly fra Lima til jungelbyen Iquitos, den eneste store byen i Sør-Amerika uten veiforbindelse med omverdenen. Varm og fuktig luft slår mot oss da vi går ut av flyterminalen. Det er kveld, byen summer av liv og jungelen ligger rundt som et gigantisk, levende, pulserende vesen.
Vi blir hentet med buss og kjørt til hotellet, som ligger nesten helt nede ved elva Amazonas, verdens største elv. Hotellet er intimt og koselig, rommene ligger på to rekker på hver side av en midtgang uten tak. Vi sjekker inn, steller oss litt og så er det ut på restaurant for å spise middag. Lasse vet om en bra restaurant nede ved elva. Menyen er et kapittel for seg selv. Der kan du velge mellom flere typer lokal fisk, diverse kylling-, storfe- og svinekjøttretter. Og krokodille. Og elvesvin. Jeg er tøff og velger elvesvinet sammen med et glass ferskpresset juice, nesten rett fra jungelen alt sammen. Det smaker aldeles fortreffelig. Juicen er en blanding av mango og ananas og elvesvinet smaker som en merkelig, men god, blanding av kylling og fisk med en anelse kanin eller noe sånt.
Etterpå er det nattinatt, dagen etter kommer til å bli lang og vi trenger å samle krefter for å kunne fordøye alle disse nye inntrykkene.
Frokosten tredje dag tar vi på Ari`s, en koselig frokostkafe rett ved Plaza de Armas. Maten er billig, porsjonene store og den smaker deilig. Så settes kursen retning Belen, markedet i byen, hvor de som trenger det skal handle regntøy, støvler, lommelykt og andre nødvendigheter til oppholdet vårt i jungelen. Det var også flere som ble overbevist om at Una de Gato, eller Cats Claw, er et vidundermiddel som også stopper mygg..eller i hvert fall lindrer kløende myggstikk. Jeg trodde mest på det siste, men innen jeg hadde bestemt meg for det, var siste krukke med vidundersalve solgt og jeg måtte nøye meg med noe annet, og ikke planer om jeg husker hva det heter.
For oss som er vant til shoppingsentre med fancy design og et velassortert utvalg av dagligvarer, klær i alle prisklasser, kafeer osv, var markedet nærmest som et kultursjokk å regne. Relativt brede gater var redusert til stier på grunn av alle bodene som lå tett som haggel hele veien. Og for et utvalg! Det var gater med boder der de solgte ”ferskt kjøtt”, bakevarer, drikke, frukt og grønnsaker. Andre gater var det boder med klær, souvernirer, sandaler, capser, t-skjorter og mye mer. Vi hørte også om medisinmarkedet, men der var vi ikke innom.
Vel tilbake på hotellet var det å pakke om. Alt vi ikke trengte til turen i jungelen ble sortert ut og lagt på oppbevaring på hotellet. Så bar det av gårde til havna, der en båt ventet. Den skulle bringe oss videre ut i eventyret, oppover den mektige Amazonaselva til Tamschiako der vi skulle treffe Don Pedro. Han skulle ta vare på oss de neste ni dagene. Turen dit ble en kald affære. Vi som hadde svettet oss rundt i Iquitos i shorts og t-skjorter ble grundig avkjølt på ferden i rimelig åpen båt og for full guffe opp til Tamschiako. Men turen var fantastisk! Dette hadde jeg drømt om siden jeg var sju-åtte år og leste i ei bok om det eksotiske og fjerne Amazonas. Kald, men andektig, satt jeg bare og sugde inn inntrykkene. Elva er bred og båten vi satt i hadde lagt seg rimelig midt i leiet. På begge sider stod jungelen tett, men innimellom åpnet den seg der det lå små landsbyer.
Endelig framme ble vi geleidet over i en liten elvebåt. Bagasjen ble stablet opp i midten mens vi måtte sitte på rekka, like mange på hver side for at båten ikke skulle kantre. Der satt vi, 14 turister og to innfødte og et lass med bagasje. Det var ikke mye fribord igjen der, nei..
Ikke langt ovenfor Tamschiako munner det ut en elv på venstre side. Opp der kjempet båten seg. Underveis stoppet vi og skiftet til en større motor. Etter hvert ble også den lille satt på for å hjelpe til. Det hadde regnet masse om natta og det var sterk motstrøm. Jeg satt hele tiden og tok meg i å tråkke på ”gassen” med foten for å prøve å hjelpe til så det skulle gå fortere. Jeg flirte godt av meg selv da jeg oppdaget det. Sakte men sikkert fulgte båten elvas buktninger oppover. Vi satt bare og nøt turen, kikket på jungelen som lå helt ned til elvebredden på begge sider og frydet oss hver gang vi så fugler. De var så annerledes enn de vi var vant til hjemmefra.
Tiden er relativ, sies det. Jeg klarte i hvert fall ikke å holde orden på den, så hvor lang tid vi egentlig brukte på veien fra Iquitos til Don Pedros leir inne i jungelen aner jeg ikke. Men fram kom vi og bagasje og turister ble behendig, men vennlig, lempet i land av Don Pedro og noen fra hans familie. Så ble bagasje og mennesker geleidet gjennom jungelen til det som skulle være hjemmet vårt i noen korte men magiske dager.
Det var ikke langt å gå, fem-ti minutter toppen. Så var vi fremme ved en liten elv ved foten av en slak skråning som etter et stykke steg ganske bratt opp mot digre hus med høye tak av palmeblader. Don Pedros kongerike. Vi slepte oss selv og bagasjen vår opp siste bakken, der det var laget trappetrinn av tømmerplank og palmegreiner i bakken. Endelig oppe var vi høyere enn jungelen omkring og kunne skue utover tretoppene et stykke i hvert fall. Leiren vi skulle bo i var nesten arrangert som et gammeldags norsk gårdstun. Midt imot oss lå et hus med kjøkken og spisesal, til venstre et stort hus med 14 rom, tror jeg det var, med en eller to senger i. På enden av dette lå toalettfasilitetene. Til høyre lå et mindre hus med en større sovesal og fire smårom.
Å kalle det rom er vel kanskje å overdrive med tanke på hva vi er vant med her i Norge. Øverste halvpart av veggene pluss taket manglet og var erstattet med grønt innsektsnett. Over hver seng hang det også myggnett, så selv jeg forstod at myggen var plagsom på de kanter. På motsatt ende av kjøkken/matsal-huset stod vanntårnet. Det var borebrønn der og en generator, slik at de kunne pumpe rent vann opp fra grunnen. To-tre store vanntanker stod der oppe og under dem var dusjen med enkelt valg på tempinstillingen, nattekaldt eller dagkjølig. Ganske greit egentlig, så slapp man å skålde seg. Alt dette lå på toppen av den lille åsen. Rund omkring lå det hus og hytter, Don Pedros bolig, hans bror, Gabriels bolig, hans mors bolig, tre hytter til folk som kom med alvorlige sykdommer og som trengte lange kurer og måtte bo der noen måneder. Forresten, det var to byggverk som var plassert høyere i terrenget enn leiren vår. Seremonihytta hvor Ayahuascaseremoniene foregikk og leskuret over kokeplassen der Ayahuascaen ble tilberedt. Heilnorsk konsept tatt rett fra vikingtida, når jeg tenker litt etter..
Vi installerte oss i rommene og Don Pedro gikk til kjøkkenet for å si ifra at vi var sultne. Dette var nok en av de tingene flere av oss hadde vært litt spente på på forhånd; hva slags mat kommer vi til å få servert i jungelen? Det var skuffende for oss å oppdage at frokosten besto av hvitt brød, syltetøy og av og til litt ost. Lunsjen, som minnet mer om middag, var den mest spennende. Da fikk vi servert salater av grønnsaker og frukt, kokt ris, kokte eller stekte kokebananer, stekt fisk, stekt kylling og flere lokale ting jeg ikke husker navnet på. Ferskpresset juice fikk vi ofte å drikke til, den var vidunderlig. Av og til kokte de en kornsort som heter quinoa. Den ble servert som en slags grøt men kokevannet silte de av og serverte som drikke, med eller uten tilsatt sukker. Frukt stod det som oftest alltid på bordet, og i hvert fall bananer. All frukt smakte helt annerledes enn den gjør her hjemme. Søtere, friskere, bedre.
På kvelden, etter kveldsmaten, ble vi presentert for en annen sjaman, Don Ramon, og hans kone Dona Ena. Don Pedro kunne fortelle at han hadde lett lenge etter en som han kunne arbeide sammen med. Don Ramon hadde han funnet ”langt inne i jungelen” sa han. Siden Ramon er en del år eldre og selvfølgelig har mer erfaring, var det han som skulle være ”pilot” under seremoniene. Han var veldig nysgjerrig på oss fordi dette var aller første gang han skulle jobbe med vestlige folk.
Vi ankom leiren på søndag og første ayahuascaseremoni skulle være på mandag kveld. Dagen startet med frokost. Så var det omvisning rundt leiren. Tomta var ganske stor. Alle trærne som hadde stått der opprinnelig, var felt for å gi plass til husene. Men også for å gi plass til planter. De var disse vi skulle få stifte nærmere bekjentskap med. Vi gikk fra ene treet til det andre og Don Pedro fortalte om hva det het, hva slags virkning det hadde og hvilke sykdommer det kunne brukes mot.
Hele området rundt leiren var fullt av medisin! Tanken slo meg at skulle jeg klart å lære noe som helst om disse måtte jeg ha bodd i jungelen veldig lenge.
Etter omvisningen var det lunsj. Siden vi skulle i seremoni var den lett og vi fikk beskjed om at etter lunsj kunne vi kun spise litt frukt og drikke vann. Det var fordi vi ikke skulle ha noe i magen under seremonien.
Seremonien skulle starte klokka åtte. Det er da strømaggregatet blir stoppet og alle går til sengs. Halv åtte gikk vi opp til hytta og fant oss en plass på en stol, eller på gulvet, for de som foretrakk det. Seremonihytta er firkantet og består kun av ett rom. Mot ene veggen står et bord, bak bordet er tre stoler. De er til sjamanene. Med på seremonien er også en dame som vi etter hvert bare kalte ”banjo”- dama, da do heter bano (det skal være en slags krusedull over n-en) på spansk. Hun skulle hjelpe folk på do hvis de fikk diaré og ikke klarte å komme seg dit på egenhånd. På bordet stod to svære flasker med ayahuasca. Det føltes som det gikk en evighet. Jeg var ganske spent og litt nervøs. Gjennom de tynne veggene kunne alle lydene fra jungelen rundt oss høres. Jeg satt og lyttet til sirisser, frosker og alskens fugler og det føltes nesten som om den kraftige lyden gikk gjennom kroppen. Jeg var i lyden og den var i meg.
Endelig kom Don Pedro, Don Ramon og Dona Ena. De satte seg bak bordet. Det kom også ett par innfødte inn, de skulle også delta. Og mens Don Pedro satt og snakket begynte Don Ramon å forberede ayahuascaen med å be bønner og blåse energi inn i den. Strøm var det ikke, på bordet stod et stearinlys som spredte sitt lune lys over rommet.
Don Pedro fortalte at de to flaskene inneholdt to typer ayahuasca. Den ene hadde han laget og den kalte han slangeayahuasca. Men den skulle vi ikke bruke på seremoniene fordi han mente den var for kraftig kost for oss. Den andre inneholdt ayahuasca som Don Ramon hadde laget. Den ble kalt for ”The Celestial Vine” og jobbet med de guddommelige energiene, som er de høyeste. Det fantes også to typer til som jobbet på energier mellom de to som var på bordet. Måten de virket på ble bestemt utifra hva slags ingredienser det var i. Don Ramons brygg inneholdt Caapi, Chakruna, Toohey og en plante til.
Så kom det store øyeblikket. Don Pedro var ferdig med å snakke og Don Ramon begynte å helle i glasset. En etter en gikk vi fram for å motta Moder Ayahuasca. Da det ble min tur, gikk jeg fram og tok imot med en merkelig andektig følelse i hele kroppen. Jeg trakk pusten dypt og drakk det i to slurker. Jeg har både hørt og lest at den skal smake aldeles forferdelig, og jeg hadde også fått med meg at mange av de som hadde fått før meg, slet med smaken. Noen hadde problemer med å beholde den i magen til og med.
Jeg ble derfor ganske overrasket over at jeg syntes den smakte ganske godt. Etter seremonien fortalte jeg dette til Lasse, som sa at det egentlig ikke var uvanlig. ”Bare vent til neste gang, du”, sa han. ”Da kommer du til å synes den smaker helt for jævlig”.
Så hadde alle fått og vi satt og ventet. Sjamanene snakket litt seg i mellom. Etter hvert begynte jeg å kjenne at en slags lett euforisk tilstand seg innover meg. Det var behagelig, og plutselig begynte det å gløde noen slags streker rundt det som var i rommet. Disse var som tynne tråder i forskjellige farger. Summingen fra insektene ble også sterkere og når jeg lukket øynene var det som om de var inni hodet mitt. Magen var litt urolig nå og jeg håpet at det ikke betydde at jeg kom til å sende hele ayahuascaen ut igjen for tidlig. Men det roet seg ned igjen. Så ble plutselig lyset blåst ut. Jeg satt tilfeldigvis og betraktet sjamanene da det skjedde og det var ingen av dem som gjorde det. Faktisk mumlet de litt sammen da det skjedde, som om de ble litt overrasket selv. Men de tente det ikke igjen.
Kort tid etter var det flere som begynte å spy. Først en, så fulgte flere etter, som om det var smittsomt. Jeg kjente det litt i magen jeg også, men ikke veldig. Jeg hadde følelsen av at det var for tidlig. Så slo ayahuascaen skikkelig inn på meg også. Det var som om den presset på fra alle kanter, og det kjentes helt fysisk, slik at jeg fikk problemer med å puste.
Og presset bare økte i hele kroppen, det kjentes som om jeg skulle eksplodere. En svak frykt snek seg inn over meg. Desperat tenkte jeg på ordene fra Ailo om å forholde meg rolig og på et mantra jeg fikk av ham, kjærligheten åpner alle dører. Jeg bare satt der og forsøkte å puste rolig, med lukkede øyne og så kom visjonene. Samtidig kunne jeg se alle kraftdyrene mine stå bak meg og en åndelærer kom og la hendene på skylderne mine og sa vennlig, ”slapp av, dette har du gjort før, nå blir du minnet på det”. All frykt forsvant og sammen med den forsvant den ordinære verden også og jeg var fylt med bilder. De var i meg og jeg var i dem.
Det ble en mektig, men samtidig kjent erfaring. Jeg har opplevd å se nettverk av energier i forskjellige former på trommereiser. Nettverk som viser hvordan alt er forbundet og hvordan alt vi sier, gjør og tenker, påvirker alt annet. Dette ble også vist meg nå men med andre farger, andre vibrasjoner og på en måte som for meg var veldig fysisk.
Noen bilder forsto jeg ikke helt, men det betydde ikke noe. Jeg ”visste” at deres betydning ville komme til meg når jeg var klar, akkurat som det kan vær med trommereiser du ikke skjønner en døyt av før det har gått en tid. Og alt utspilte seg med en fløyelssvart bakgrunn og disse strekene i mange farger som formet bildene. Det som også var fascinerende var dybden. Dette var ikke som å se på tv, med to dimensjoner. Det var ikke som den ordinære virkeligheten heller, med tre dimensjoner. Nei, her var det fire, fem, seks, kanskje flere. Og jeg var en del av det hele.
Etter en stund følte jeg at jeg måtte på do. Da jeg åpnet øynene ble jeg veldig overrasket. Plutselig befant jeg meg i to verdener. Den ordinære og visjonene overlappet hverandre. Jeg følte meg svimmel og rar og lurte på om jeg i det hele tatt var i stand til å gå to skritt. Enda en gang ble jeg overrasket. Så fort jeg begynte å bevege på meg, hadde jeg ful kontroll over kroppen. Jeg plukket opp lommelykta og ruslet ut. Det er ei gangbru fra seremonihytta ned til en utedo. Jeg trengte ikke lommelykt. Brua lyste mot meg i mørket og jungelen presset seg inn i kroppen og sang med sine lyder i takt med ayahuascaen.
Etter jeg kom tilbake til plassen min satt jeg ikke lenge før nye ting begynte å skje. Ayahuascaen virket som om den endelig hadde bestemt seg for å utforske kroppen min. Det var helt merkelig å sitte og kjenne på hvordan den jobbet seg oppover til hodet for liksom å sjekke tilstanden der. Så begynte skruinga. Det var som en stor anakonda hadde tatt bolig der inne og bestemt seg for å skvise hjernen min ti banos for så å presse den ut ørene. Det skrudde og skrudde og det var så vondt at jeg trodde virkelig at hjernen var historie.. Så begynte skruinga å bevege seg nedover. Sakte men sikkert gled den liksom ned til magen og jeg visste hva jeg skulle gjøre. Da energinivået i magen hadde bygget seg opp til ”kokepunktet” tok jeg opp min tildelte potte, åpnet munnen og slapp det ut.
Følelsen jeg hadde da jeg gjorde det kan knapt beskrives. Jeg følte en enorm takknemlighet og kjærlighet til Moder Ayahuasca. Jeg satte potten ned igjen og kjente hvordan Hun smøg seg videre rund i kroppen min. Og på ett eller annet tidspunkt åpnet jeg helt opp og hun begynte å snakke til meg. Når jeg åpnet øynene hadde var det som om alt og alle i rommet hadde en slags matrise rundt seg. Denne bestod også av disse trådene i forskjellige farger. Jeg holdt hånda mi opp og så på den. Den hadde også den sånn matrise rundt seg, og mens jeg så på var det som om hånda inni langsomt oppløste seg og liksom rant ut av matrisen som en seig masse. Resten av seremonien ble som et samspill mellom meg og Henne der hun viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg var aldri kvalm, heller følte jeg aldri trang til å gå på do. Likevel visste jeg når det var på tide å gi slipp. Hva jeg ga slipp på, har jeg ikke helt klart for meg etter denne seremonien, men jeg har tid til å vente..
Etter noen ”samtaler” med potta og ett par dobesøk, visste jeg at det var over. Jeg satte meg godt til rette på stolen min, trøtt og sliten, og tente meg en mapuchesigarett. Jeg hadde fremdeles visjoner, men også de avtok raskt og jeg ble sittende og småduppe mens de andre gjorde seg ferdige. Så avsluttet sjamanene seremonien. Vi gikk ut i natten, og jeg har aldri før hatt en så åpen følelse i kroppen, det jeg kan huske. Energiene fra mennesker, hus, gress, jungel og alt rundt meg, slo mot meg som en slags pulserende varme. Det fikk meg til å føle meg så levende og fylt med energi. Vi gikk til sovehyttene, tok en nattarøyk og køyet.
-------------------------------------------------------------------------------------
|
RSS for kommentarer