|
Vi omskaper og omskapes gjennom det skapende. Taushet er gull, men skapende uttrykk er nesten godt som gull det også, for det er en perle fra muslingen i elvestrømmen.
Sjamansonen er ikke bare en gruppe mennesker. Det er mer som en strøm av ideer. Den elvestrømmen har en retning i seg. Den vil et sted.
Vi leker oss med å undersøke hva vi kaller virkeligheten gjennom de tankene vi gjør oss. Noen ganger passer tankene, som gode klær. Andre ganger er de blitt for trange eller slitne. Man kan bøte på det gamle i det uendelig, men eldre og mer slitt blir det.
Verdens mylder av skreddersydde terapier kan hjelpe, for en stund. For de fleste gir det noe, for noen er det også nok. Men hva for den som vil videre, som vil lege den kløen der ytterst-innerst, som skredderterapien ikke får fatt i?
Dessuten er det noen vits i å bøte på det gamle? Er det ikke utgått? For tilbakeskuende? Visst må man se bakover for å komme fremover, men pass på hva du ser etter... se etter befriende innsikter.
Det er lett å bli for baktung for lenge, så baktung at man begynner å gå bakover i tiden selv om man vil og meningen er å gå fremover.
Det skjer noe på terapienes arena som kan være sykeliggjørende.
Alle har i seg trangen til å gi seg hen. Gi seg over. La andre ta kontrollen en tid. Det er godt. Ved å slippe kontrollen på den måten i gode sammenhenger og for en avtalt tid så kan man komme videre.
Men på legenes kontor og terautens benk kan man ved å gi fra seg kontrollen for mye og med for stor tiltro begynne å tro på eksperten, som definerer en inn i sykeligheten. Det farger selvbildet: Jeg er syk fordi psykologen sa det og da må det være slik. Jeg kan ikke noe for det..
Det er alltid en eller annen ekspert i hvit frakk på et kontor nær deg som er klar til å gi deg en diagnose i løpet av 15 minutter eller 45, og så sende deg videre til apoteket, eller til en eller annen form for forvirring, forvaring, eller oppbevaring...
Skredderssydde terapiopplegg med diagnoser du skal tilpasses fanger deg i spillet med ord, gir lettfattelige forklaringer av og fra fortid som du nesten tar til å tru på som førende og bestemmende for en nåtid.
Unnskyld om jeg sårer deg som er på vei fra smerte og mot helbredelse. Men da er du på veien til friheten og kraften og selvbestemmelsens mulighet.
Men mitt æren her er å si at sjamanisme er ikke terapi. Kall det heller selvutvikling, selv om jeg ikke vet hva det selvet er som skal utvikles, for om man vikler ut selvet, hva finner man da? I alle fall mange flere mulige veier enn bare én, som er definert av en annen, og ikke enselv.
Var det ikke Kongen som sa: Jeg er frisk til det motsatte definitivt er bevist...
Alle vil som sagt gi seg hen, og velg da helst en sammenheng der muligheten er god for at utfallet blir noe oppløftende og befrielnde. Alle som møtes i en sjamansirkel gir seg hen. De gir for en stund fjernkontrollen til sirkelens leder, for å kunne hengis seg til opplevelsen av livsstrømmen og sjamankanalen.
Vi kan gi oss hen til oss selv som en prosess. Prøv på dette. Fristill deg selv en dag ved å la din indre, kritiske kommentator få å skrive sin egen knirkende tekst, sitt hysterisk og bitende satiriske bidrag eller sitt groende livsdikt.
Det ville kunne være et vidunderlig bidrag til selvinnsikt for alle lesere, og kanskje til stor overraskelse for dere begge, shake hands og bli mer kjent, bli venner, dere deler jo en tomannsbolig, selv om den ikke er oljefyrt, som den Statsministeren deler med søsteren.
Vi produserer en strøm av ideer og forståelse her på sonen, og denne elvestrømmen finner sin vei mot havet. Vi slår oss ned på denne elvebredden. Der drikker vi litt, bader, svømmer med et stykke. Så går vi videre på vår vei. Men så er det skjedd at denne elven har funnet sitt leie innom oss. Den tar til å flyte der, den tar oss med av seg selv.
Den elvestrømmen kommer fra de skapende kildene i naturen, kilder der høyt oppe i lia, under fjellene, eller fra fjellet selv, eller den bobler opp i myrkanten, omgitt av vannplanter og fuktig stillhet, synsk og ventende på hemmelige, hellige tegn...
Man kan oppdage at man gir denne strømmen et leie å flyte gjennom, men også at denne strømmen er større enn en selv og at vi flyter med i den alle sammen.
Alle tas med mot havet, eller mot det vi med andre undrende ord kan kalle universet, evigheten, det storslåtte, mystiske, lysende, uforklarlige, det stille, det religiøse, naturens kraft eller Gud.
Gjennom ord vil berøre det tause, som vi blir berørt.
Men dette er større enn ord fordi det ikke fanges av ordenes grenser eller grensene om et jeg, et du. Samtidig rommer det en kommunikasjon uten ord, der det menneskelige møter universet og mange andre former for bevisst liv, ut over våre menneskelige manifestasjoner.
Den skapende skaper. Vi omskaper det som var til et nytt nå. Vi leker den voksne leken at vi forandrer virkeligheten fremfor våre øyne, smelter om de bitene vi ikke liker, river dem fra hverandre i enkelt faktorer på sjamanviset og bruke energien til nye oppfinnelser, nye selvbilder, ny frihet; en mer lysende og inspirerende nåtid.
Å beskrive sjamanerfaringene er som å gå veien selv. For ord har skapende føringer i seg, for den som skriver når det skrives og for den som leser og kjenner etter. Slik aktiviseres det som foregår i det store sinnet.
Resten av arbeidet gjør speilnevronene i leser i sin automatiske scanning for å finne en farbar vei videre.
Så Sjamansonen er et treningsfelt for slippe til nye uttrykk, uttrykk av mang slag, ikke fasitsvar, men det vi erfarer nettopp nå, i selvoppgjørets lavaelv, i den viltre vårelven, den klare, rensende himmelelven eller den nødvendige flomelven.
En side elv kommer fra de vise smils kilder. En annen er tåreelven, der hver tåre er vakker som en perle og magien og energien i perlen omskaper øyeblikket.
Vi omskaper gjennom det skapende.
Taushet er gull, men skapende uttrykk er nesten godt som gull det også, for det er en perle, perlen i muslingen i elvestrømmen.
Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer