|
Livet er som en symfoni eller opera hvor det hele tiden veksler mellom dur & moll. Unoter setter også sitt preg på symfonien.
Dur & moll som motsetninger og med en gjensidig avhengighetsfaktor for at balansen skal kunne finne sted.
Vi er vårt eget orkesters dirigent, og hvordan vi svinger taktstokken
er avgjørende for symfoniens/operaens resultat.
Vi spiller alle våre egne stykker i takt med oss sjøl og i samspill med alt og alle rundt oss
Dirigentrollen og hvordan taktstokken svinges påvirkes av familie og venner, samfunnet og naturen, kort sagt av alt.. Alt og alle skyter ut noter kontinuerlig og disse treffer oss som gift- eller hjertepiler.
Disse blander seg med det vi allerede har og omformes til noter som legger seg på de notelinjene vi har fremme i øyeblikket.
Vår første stykke, det vi fremførte som nyfødte og upåvirkede, var rein og ekte, og fremkalte mang et rosende ord, applauser og dacapo. Det var den gang vi fremførte Livets og Altets musikalske samspill
Som livet skrider frem, kommer også disharmoniene inn. Noter blir flyttet og det blir uorden i opprinnelsessymfonien. Helnoter blir halve eller kvarte, noen blir helt borte, dur blir moll,
Hel-, halv- og kvartpausene blir færre og færre, og notene flyter over i hverandre og skaper et kaotisk partitur.
Det som starter som Adagio Con Anima (sjelfullt og rolig) blir etter hvert Accellerando Serioso (gradvis alvorligere) og Dolente Con Dolore (klagende, smertefylt),
Unoter og falske toner setter etter hvert sitt preg på symfonien og skaper utydelige kopier og deformerte kloner av andres symfonier. Symfonier fylt med sår og smerte som legger seg oppå de opprinnelige reine notene.
Librettoen (teksten) omskrives og vi kjenner ikke lenger igjen ordene. De opprinnelige ordene er vekk, ikke fjernet, men lagt under flere lag med nye ord. Librettoen blir da etter hvert utydelig og mange ganger uleselig.
Hvordan finner vi igjen de opprinnelige notene, de opprinnelige ordene?
Hvordan blir vi kvitt unoter, disharmonier og fremmedord?
Hvordan finner vi tilbake vårt Con Anima og Affettouso Appassionato (sjelfull lidenskap)
Kunsten ligger i å legge inn noen ekstra helpauser i partituret, stoppe opp og lese mellom linjene, bak ordene, bak notene.
Alt ligger der.
Jeg sitter her nå med blanke noteark, leiter i gamle partiturer og librettoer, finner igjen opprinnelsesnotene. I Adagio tempo fylles notearkene opp igjen og jeg ser med Con Brio (glød) frem til jeg når Finalen
Wolf
|
RSS for kommentarer