"Utesitting er å finne ditt sted i naturen og være der helt alene. Lytte til naturen og finne inspirasjon til å reise inn i ditt indre landskap. Opplevelsen blir sterkere når det er en gruppe som forbereder seg i fellesskap, går ut hver til sitt sted, kommer tilbake og deler opplevelsene. Utesittingen kan gjerne vare i tre dager og tre netter. Kortere eller lengre tid, det vesentlige er at det blir en indre reise. Først må det vanlige stresset få tid til å slippe taket. Så skal det være tid og rom for at uro og ensomhetsfølelse kan komme. Spørsmålene melder seg: Hva gjør jeg her? Hva skal jeg gjøre hvis det kommer en bjørn? Hvordan skal jeg få tørket den våte soveposen? Så fortsetter den indre reisen, inn i ditt indre landskap, reisen kan ta deg med gjennom uro og bekymring og usikkerhet til et sted med klarhet og ny innsikt.

I fjor sommer var vi i Gressåmoen nasjonalpark. En lang reise, langt mot nord, et vakkert villmarkslandskap. Vidstrakte myrer dekket av gyldent gress, knauser med fjellfuru, bølgende landskap inn mot høyfjellet. Elven renner stille gjenom frodige gressganger. Basecamp på en fjellgård opp mot ødemarken, eldgamle hus av sølvgrått tømmer. Vi møtes i den lyse sommerkvelden og slår leir. Lager avstand til den vanlige travelheten, lar elvesuset fylle sinnet, setter ned tempoet, henter vann i bekken, bader i elven, lytter, kjenne solen varme, koker kaffe på primus.
   
Vi sitter i sirkel. Forbereder oss i fellesskap. Vi lytter til stillheten, til naturens lyder, til det indre tankesurr. Utesittingen skal begynne. Vi går avsted, skal finne hvert vårt sted. Jeg leter etter landskapet som snakker til meg. Mitt sted. Helst vann i nærheten. Kanskje badevann. Jeg fant et vakkert sted med lyng og furutrær og utsikt over vann og myr og fjell, helt over til den andre siden av dalen, langt der borte. Jeg mediterte. Pustet. Lyttet. Jeg så på landskapet. Sansene ble vasket rene. Der ute mellom ryggsekken og teltet er livet enkelt. Spiser lite, sover under åpen himmel. Følelsene kommer: Rastløshet. Tristhet. Hvor var min indre ro? Hvor var mitt eget trygge mørke dypt inni meg? En innsikt kom: Forenkling. Forenkle livet så mye at det blir plass til kjærligheten.

Vi møttes og raslet for hverandre. Gikk så hver til vårt. Raslelyden fragmenterer gamle stivnede tanker. Sinnet åpner seg for ny innsikt. Jeg reiser ned i sinnets underverden og møter bjørnen. Jeg lar den mytologiske bjørnen spise meg og ser hva som skjer etterpå. Forvandling fra kaos til klarhet. Oppløsning. Opplysning. Likevel var det foruroligende å se et bjørnespor på vei tilbake til stedet mitt.

Siste kveld begynte jeg å skrive. Uttrykke hva jeg har på hjertet, hva jeg vil formidle. Trådene begynte å samle seg. Det gjorde godt. Uroen forsvant. Jeg begynte å puste dypere igjen. Jeg la pennen ned og så opp fra papiret, og rett nedenfor gikk en elg forbi. Det var belønningen. Et tegn. Jeg var på rett vei. Jeg kjente meg trygg og sterk. Ikke lenger redd for bjørnen.

Jeg la meg ned for å sove, fant en fin sovegrop i lyngen, så på månen som kom opp. Kikket etter falken som var der kvelden før. Jeg så et stjerneskudd. Da kjente jeg at pusten åpnet seg på en ny måte. Jeg pustet inn, og en usynlig søm åpnet seg nedover langs hele midtlinjen. Jeg kunne puste med hele kroppen. Jeg kom på plass i meg selv igjen, en vidunderlig følelse. Jeg lå lenge og pustet. Pusten skapte et rom rundt meg hvor det var trygt å være. Furutrærne sto som en trygg vegg rundt meg. Utenfor var himmelen vakker og dypblå bak furugrenene. Det ble ikke helt mørkt selv om det var august. Stjernene lyste over tretoppene. Jeg pustet inn til meg selv og ut til naturen, jeg pustet sammen med naturen, det var som det ble pustet for meg.

Så begynner den lange reisen hjem, fra klarhet og innsikt der opp på utesittingsstedet, til å reise med sjamanvisdommen inn i hverdagen". 

Slik skriver Iulie om en av de mange utesittingene hun har vært med på.

 
Årets anledning skjer altså i Reisadalen. Dette blir både en viddevandring og en utesitting, med innlagt elvebåttur.

Vi starter ved Reisavann, nordvest for Kautokeino, går ned dalen og finner et sted for leiren. Der blir vi i stillhet i tre dager. Deretter fortsetter vi til fots. Et stykke fraktes vi i båt, så i buss til vi ender i Storslett.

Reisadalen er kjent for rik botanikk, fosser og strålende landskaper. Der vil sikkert også vi finnet en egnet leirplass for vår samling. Vi vet ikke hvor dette stedet er. Vi tror det vil vise seg underveis....

Om du vil være med i år, send meg en mail for mer utfyllende opplysninger: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen  

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar